Privatiseringen av helsesektoren, en utfordring for arkivsektoren

Foto: Statsministerens kontorDen økende privatiseringen av helsesektoren har foregått over flere år. Den offentlige debatten startet med full kraft på 1980-tallet. Motstand mot denne utviklingen var til dels kraftig, fordi den bl.a. innebar et brudd med den tradisjonelle velferdsmodellen, der likhetsprinsippet og tanken på at det offentlige skulle ta hånd om fellesoppgaver som for eksempel helse, utdanning og omsorg. Norge har av den grunn hatt en forholdsvis stor offentlig sektor.

Denne tradisjonen var ansett som uproblematisk i en tid der økonomien vokste og den sosialdemokratiske velferdsmodellen var dominerende i det politisk landskapet. Nyliberalistiske strømninger, en stadig voksende offentlig sektor kombinert med en økende knapphet på ressurser, ga grobunn for nye ideologiske modeller for hvordan statlige og kommunale oppgaver best kan ivaretas.

Et av de viktigste tiltakene som ble iverksatt og som fortsatt pågår, kombinert med krav om effektivisering med påfølgende omorganisering, er privatiseringen innen en rekke tjenesteområder, som innebærer en løsere tilknytning til forvaltningen. Et av de berørte tjenesteområdene er helse- og omsorgssektoren.

Dette har skapt en rekke utfordringer, blant annet ansvaret for arkivene. Privatisering av offentlige tjenester innebærer nødvendigvis ikke en privatisering i arkivlovens forstand. Hvem får ansvaret for arkivholdet i virksomheter som utføres av private? Hvordan ivaretas dokumentasjonsplikten?

Problemstillingene kan være til dels omfattende og komplekse. Blant annet fordi det finnes så mange varianter av privatisering. Hva slags ordninger er iverksatt med hensyn til bevaring av pasientjournaler etter private helseinstitusjoner som legges ned?

Riksarkivaren med brev til Statsarkivene i 2010

I et brev fra Riksarkivet til statsarkivene datert 25.01.2010 henvises det til forskrift for pasientjournal av 2000. I §§14 og 15 om bevaring av pasientjournal fra private virksomheter påpeker riksarkivaren at reglene ikke er helt gode og dekkende. Dette fordi man bruker ordene kan og bør. Dermed gis det rom for skjønn og egne tolkninger. I § 15 fjerde ledd heter det:

"Hvis det ved overdragelse eller opphør av virksomhet ikke er aktuelt å overføre pasientjournalene til et bestemt helsepersonell eller til en bestemt virksomhet, og virksomheten ikke selv kan ta vare på dem, kan de avleveres til offentlig arkivdepot, deponeres i annen oppbevaringsinstitusjon, eller leveres til fylkesmannen.  Journaler som leveres til fylkesmannen oppbevares i 10 år, og journalene kan deretter tilintetgjøres etter samråd med Riksarkivaren eller avleveres til offentlig arkivdepot."

Statsarkivet i Hamar følger opp

Statsarkivet i Hamar hadde opplevd flere konkrete henvendelser fra ulike private helseinstitusjoner som nettopp omhandlet denne problemstillingen. På bakgrunn av dette sendte de et brev i februar 2013 til fylkeslegene i Hedmark og Oppland, der de pekte på behovet for å komme i en dialog for å få belyst problemstillingen nærmere.

Dette resulterte i et møte med fylkeslegene i april 2013. På møtet ble det konkludert med at: Fylkesmannen er rette vedkommende for mottak av pasientjournaler fra private helsevirksomheter når disse opphører eller andre spesielle forhold tilsier det, etter Forskrift om pasientjournaler § 15.

10 år etter mottak av slikt materiale skal Statsarkivet kontaktes for en kassasjonsvurdering av materialet. Dersom materialet skal bevares overføres det til Statsarkivet. Dersom det skal kasseres sørger Fylkesmannen for dette.

Behov for informasjon til institusjonene

På bakgrunn av konkrete henvendelser, opplever Fylkesarkivet i Oppland fortsatt at denne løsningen er lite kjent blant de aktuelle private helseinstitusjoner. Dette kan føre til at viktig bevaringsverdig rettighetsdokumentasjon går tapt.

Hvorfor bevare pasientjournaler og annen personrettet dokumentasjon?

Generelt kan det sies at pasientjournaler, klientmapper o.l. opplysninger er viktige. Ikke bare for forvaltningen selv, men for det enkelte berørte individet kan det være spesielt viktig i forbindelse med erstatningssaker og dokumentering av egen historie.

Personsensitivt arkivmateriale, som pasientjournaler, har en stor og verdifull betydning i historisk forskning. Forskning på et slikt materiale åpner for en økt forståelse på en rekke områder. Ikke bare knyttet til sykdommer og behandlingsmetoder, men og om hvordan f.eks. en bestemt gruppe i samfunnet ble behandlet, og hvorvidt grupper ble forskjellsbehandlet.

Lillehammer 31.3.2016

Svein Amblie

Sist oppdatert 31.03.2016