På denne tiden var det en del samarbeid med gymnassamfunnet på Gjøvik. Blant annet hjalp Brage bidro Brage til at Gjøvik-samfunnet fikk opp føre opp teaterstykket "Fra asken til ilden." I september 1960 avholdt de fellesmøte på Lillehammer med 170 frammøtte. Det ble dans til pianomusikk, siden platespilleren viste seg å være ubrukelig.

I 1962 overtok Øyvind Rolstad ledervervet. Aktiviteten på denne tiden var jevnt over bra. Tradisjonen med foredrag og påfølgende diskusjoner ble fulgt opp, uten at det skjedde så mye nytt.
På høsten i 1962 fikk samfunnet besøk fra Norske skolers Afrikakomite. Sekretæren i komiteen, Stein N. Bie, hadde med seg en Mr. Jakobs Sør-Afrika som fortalte om det å leve i et apartheid styrt land. Deretter ble det vist en film som var tatt opp hemmelig, og viste hverdagen for den svarte befolkningen. Noe som tydelig gjorde et sterkt inntrykk på forsamlingen. I 1962 var ledervervet overtatt av Tor Flognfeldt Jr., men allerede året etter ble det valgt ny, John A. Røislien, deretter fulgte Sigmund Sundfør ved neste valg. Han satt i 2 perioder.

I 1963 var det en sak som trakk full sal. Temaet var kristen seksualmoral og kirkas syn på seksuelt samliv før ekteskapet. Foredragsholder Sigurd Osberg var hentet inn fra Norges kristelige studentbevegelse. Etter han var Kristen Skjellerud invitert til å holde et motinnlegg.  Deretter fulgte en livlig diskusjon. Det rådende syn var at seksualundervisning i skolen og på hjemmebane var for dårlig. Sør-Afrika var en gjenganger ved flere møter.  Saker som ellers var tema og utgangspunkt for diskusjon var avholdssaken, målsaken, religion i skolen, forsvarspolitikk og litteratur. I 1964 ble Tor Sivertsen valgt til formann i en kort periode før Jon Ramberg[1] tok over.

I april samme året var det hele 130 frammøtte. Temaet var Kristendom, virkelighet eller fantasifoster. De to innlederne var pastor Falc Hansen og Einar Pettersen. Diskusjonen som fulgte var livlig, og mange deltok, og varte helt fram til kl. 23. Det er tydelig at dette var et tema mange var opptatt av blant Brages medlemmer det året. Ellers var det gjennomgående godt frammøte utover 1960 var det gjerne over 70 personer på møtene, som ble holdt 1 til 2 ganger pr. måned. Både vår og høstsemesteret.      

I januar 1965 holdt fylkeskontorsjef Brynjulv Sjetne minneord over Winston Churchill. At Brage, som samfunnet ellers var påvirket av denne begivenheten, kom til uttrykk ved at de sendte eget kondolansetelegram til hans gjenlevende kone Lady Churchill.

Før det kommende Stortingsvalget ble de den høsten holdt et stort debattmøte med følgende partier representert: Arbeiderpartiet, Høyre, Venstre, Senterpartiet, Kristelig og Folkeparti. Det var stor interesse og 120 bragianere var møtt opp til en debatt som varte til ca. kl. 23.

I september 1966 tok Magne Bjørnerud[2] over som formann etter Marit Graff Hagen. Av temaer som var oppe til debatt i denne perioden var politikk, Norge og NATO, kvinnesak var kommet på dagsorden og i desember 1966 holdt Andreas Hompland et innledende foredrag om pornografi.

I januar 1967 var Bragemøtet lagt til gymsalen. På dette «Åres bragemøte» var møtet flyttet til gymsalen på grunn av det store frammøtet. Foruten de mange elever var nær sagt hele lektor kollegiet møtt opp. Grunnen var filosofen og litteraturhistorikeren Arild Haaland[3] som holdt et times langt foredrag om «Gymnasiet i dag og i morgen». Et foredrag som ble betegnet som underholdende og interessant. Den etterfølgende debatten varte i 2 timer.

Etter Magne fulgte Einar Tvete som leder i april 1967. Den største begivenheten det året var nok Bragemøtet 2. juni. Da fikk skolen besøk av siv. Ingeniør Erik Tanberg, som holdt et foredrag om romfart. Han var jo fra før kjent for de aller fleste som romfart-eksperten fra TV og radio. De måtte ta gymsalen i bruk for å plass til alle frammøtte. Han benyttet lysbilder og viste film fra Cape Kennedy. Folk i salen var engasjerte og mange spørsmål ble stilt, og Tanberg svarte folkelig og forståelig.

Andre saker som var oppe til debatt det året var igjen apartheid politikken i Sør-Afrika og et mer lokalt tema som By-planlegging i Lillehammer, som rådmann Ola Langdalen sto for.

Ellers ble også skolens egne lektorer benyttet som foredragsholdere.  Tingelstad var en gjenganger, likeså Helge Ytrehus. En tredje var Rolf Kjærnsli. På bragemøte i mars 1668 med Kari Sunde som leder, holdt sistnevnte et foredrag om «Olympiade og sport». På dette møtet kom temaet om den pågående krigen i Vietnam opp for første ang.  Riktignok bare om kjøp av en bok.

I september 1968 ble formannsvervet overtatt av Knut Ramberg jr. Forøvrig sønn av tidligere formann og Stormester Knut Ramberg. Det skulle vise seg å bli et aktivt høstsemester. Det første temaet «Efter Tsjekkoslovakia». Innlederne var Annar Holen (SF) og deretter Herbert Lien (H). På møtet den 3. oktober ble et langt heftigere møte. Over 100 ungdommer var samlet for å høre på kveldens hovedtema: «Nei til utviklingshjelp» ved formannen i «Norsk aksjon mot utviklingshjelp», Tore Rygh. Etter en innledning til debatt ved Knut Ramberg ble et en livlig debatt.

Allerede 17. oktober var et duket for t nytt stormøte. Omkring 350 mennesker, blant dem 70 utenfra var møtt opp for å høre på kveldens tema «Jeg er begeistret, men ikke for Lillehammer». Foredragsholder var Ole Jørgen Pollan[4]. Heftig debatt, men han forlot raskt stedet etter å ha svart på noen spørsmål. Et annet tema som var oppe var abortsaken.

I januar 1969 hadde fått Anders Lange til å komme. Han holdt et engasjert innlegg på 1,5 i mer uten manus. Hans politiske budskap skapte en oppheta politisk debatt i etterkant.
Nest møte var viet formannen i Norges SUF (Sosialistisk Ungdoms Fylking) Sigmund Grønmo under tema «Proletariatets demokratiske diktatur». Så man kan trygt si de politiske debatter var mange og der begge sider fikk komme til orde.

13. mars 1969 var det møtt fram 80 elever og det ble avholdt valg på nytt styre, og Trond Minken tok over som leder av samfunnet. Vårsemesteret gikk uten de store begivenheter med kun ett styremøte i april. Debatten for kvelden var det kommende stortingsvalg. Innledningsvis holdt de ulike ungdomslederne av partiene holde innlegg. Deretter holdt Knut Kjeldstadli, historiker og representant for Sosialistisk folkeparti innlegg. Temaet var vårt klassesamfunn og Norges Natomedlemskap, som han var imot. Etterfulgt var det en engasjert og livlig debatt blant elevene. Andre temaer denne høsten var militærnekting, krig og fred og amerikanske samfunnsforhold. Elevene var både aktive og engasjerte, og de ulike fløyene sto steilt i debatter.

1970 -tallet.

1970 startet med gjenvalg av Trond Minken. Årets første debattmøte innledet med Lektor Odd Weidemann som innledet med foredraget "Forandringer i gymnaset", men dette inspirerte ikke til noe aktiv etterfølgende debatt. På møtet i april var det NRK medarbeider Rosa Seierstad[5] som holdt foredrag om emnet: Sangen som våpen. Et møte som mer var et opplysende kåseri enn et debattinnlegg.

Senere på året var skuespillet "Et spill om pugg" satt opp i regi av Brage med skuespilleren Lars Andreas Larsen i hovedrollen. Over 400 skoleelever var møtt opp for å overvære forestillingen som ble framført i gymsalen. Etter forestillingen var det lagt opp til debatt. Et spill om pugg er et skuespill som ble vist på minst 50 gymnas rundt omkring, og var ment å være en provokasjon som skulle mane til debatt. I anmeldelsen i en av byens aviser gir Lars Andreas Larsen uttrykk for stor frustrasjon. Ikke over skuespillet som sådan, eller oppslutningen. Frustrasjonen gjaldt elevenes passive holdning som kom til uttrykk i diskusjonen som det var lagt opp til i etterkant. En liten kjernegruppe deltok ivrig i den påfølgende debatten, mens det store flertallet forholdt seg passive. Også lærerne som var møtt opp lot være å la seg provosere. Som han selv ga uttrykk for var ikke dette noe spesielt for Lillehammer, men snarere mønsteret etter å ha framført stykket 48 steder. Den store massen av elever forholder seg passive. Alle er enige om at noe må gjøres med dagens skolesystem, men ingen er villige til å delta, påvirke eller gjøre noe. Det finnes ingen glød ingen entusiasme.   

Det hele er god beskrivelse av hva som var i ferd med å skje. Inngangen til 1970 tallet ser vi kimen til en utvikling som forsterkes, og som mange betegnet som et samfunnsproblem i det vi rundet 1980. Nemlig passivitet og dalende interesse for den allmenne samfunnsdebatten.

Men faktum er at allerede tidlig på 70-tallet var det en økende tendens til at kun et mindretall blant elevene viste en ekte interesse for det som skjedde lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Det store flertallet ville bli underholdt, uten å delta eller bidra.

I 1971 og 1972 var tendensen den at alle foredragsholdere og underholdningsbidrag ble hentet utenfra, uten at det var noen påfølgende debatter. Enkelte klare unntak var det, som målsaken, kvinnesaken og fram til 1972 var hovedsaken et eventuelt medlemskap i EEC.

Dessverre finnes det ikke protokoller etter 1972. De siste som ledet samfunnet av det som er dokumentert i protokollene er Per Kristian Haugen og Tor Mølmen.

Johan Storm Munch skriver i sin bok "Lillehammer videregående skole 150 år.  1849 - 1999." At utover på 1970-tallet var det som var igjen av Brage kun det årlige Brage ballet. Et Ball som etter hvert ikke lenger kunne kalles stilig.     

Sist oppdatert 24.11.2016
Svei Amblie.



Noter:

[1] Jon Ramberg, født 30. juni 1946. Ramberg studerte historie, sosialantropologi og statsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Han arbeidet som journalist og i Direktoratet for utviklingssamarbeid før han i 1976 gikk over i utenrikstjenesten. Fra 2004 til 2005 studerte Ramberg ved NATO Defence College i Roma.

Ramberg var visekonsul i Kappstaden i Sør-Afrika i årene 1978 til 1981 og var deretter fra 1981 til 1984 ambassadesekretær i Haag i Nederland. Han var chargé d'affaires i Islamabad i Pakistan fra 1987 til 1989. Deretter ledet han 1990 til 1993 presseavdelingen i Utenriksdepartementet, før han ble ministerråd ved Norges ambassade i Bonn i Tyskland, der han var til 1997. Tilbake i Norge var han fra 1998 til 2004 i avdelingen for maritime saker, til Norges ambassadør i Aserbajdsjan og i 2007 også utnevnt til ambassadør i Georgia.1 2007 ble Ramberg utnevnt til ridder av 1. klasse av Den Kongelige Norske Fortjenstorden.

[2] Senere journalist og redaktør i Hamar Arbeiderblad 1980 – 1994.

[3] Arild Haaland (født 13. desember 1919, død 24. januar 2012) var en norsk filosof, litteraturhistoriker, sakprosaforfatter, oversetter og politisk engasjert person. Han var ansatt ved Filosofisk institutt ved Universitetet i Bergen fra 1961 til 1987, først som universitetslektor, senere som førsteamanuensis. Arild Haaland døde 24. januar 2012 etter lengre tids sykdom. Haaland beskrives som «Bergens mest kjente filosof» fra 1900-tallet.

[4]Ole Jørgen Pollan. Fra 1973 med etternavnet Lehman. Han var dansk maler og grafiker. Født 1942 – død 2002. Han var utdannet ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole, Oslo under Chrix Dahl kort tid; ellers selvlært. Aktiv samfunnsdebattant og skribent langt ute på venstresiden i poltikken.

[5] Programsekretær Rosa Seierstad (1918–79) var gift med pianist og klaverpedagog Hans Solum (1912–80). Hun var politisk aktiv på venstresiden og etter hvert dreide musikkinteressen over på visesang som politisk virkemiddel fra middelalderen og fram til "i dag". Hun var tidlig påvirket av amerikanske visesangtradisjoner og musikere som Pete Seeger, Woody Guthrie. Senere fulgte Joan Baez, Bob Dylan og Tom Paxton. Hun var og interessert i visetradisjoner i andre land. Kilde: Wikipedia og Norsk biografisk leksikon.