Allerede i skolens første leveår på 1860 tallet ble det gjort forsøk på å stifte elevsamfunn. Concordia som den første rundt 1860, og i 1868 kom Foreningen av 1868. Det ble skrevet innlegg i byens avis og diskusjonene dreide seg om seriøse emner fra politikk til kunst. Foreningen ble avløst av Oppmuntringen i 1876. Møtene holdt til i Olstads hotell, der diskusjonene foregikk over punsjbollen og bruk av tobakk i form av langpiper. Blant medlemmene finner vi personligheter som Carl S. Lumholtz[1]. Disse punsj-drikkende diskusjonene var noe som den nye rektoen Caspar Knap[2] som ble ansatt i 1880, mislikte sterkt.  Han forlangte derfor at møtene skulle stilles under skolens kontroll. Noe elevene oppfattet som sensur og følgelig mislikte så sterkt at de la ned hele virksomheten. Men allerede våren 1881 tok aktiviteten seg opp igjen. Foreningens navn ble endret til Brage[3].

Interessen for den nye foreningen var stor. Vanligvis ble det på møtene holdt et innledende foredrag, som ble fulgt opp med ivrig diskusjon og meningsutveksling. Temaene speilet tiden. Det var politiske diskusjoner. Temaene kunne være statsrådsaken, den kjente riksrettssaken mot regjeringen Selmer som skjedde i 1884.[4] Kunst og litteratur. Konkrete formuleringer på saker som ble debattert var: "Om fordomme", "Bør den klassiske dannelse foretrekkes for realdannelse?" "Avholdssaken" og "Om kvindens emansipasjon." Av Brages første medlemmer var Hans Aanrud[5] og Karl Konow[6]. Litt senere kom menn som Axel Thallaug[7] og Johan Lunde[8]

Utover på 1880 tallet fulgte det imidlertid flere dødperioder i samfunnet.  Noe som ble tilskrevet synkende interesse og lavere elevtall ved skolen. Men interessen for Brage viste seg igjen allerede i 1901 etter initiativ av Hans P. Lødrup.[9] Jens Meinich Colbjørnsen[10] og Yngvar Aas[11]. Disse tre hadde og stor betydning for at foreningen igjen ble aktiv.

De naturlige diskusjonstemaene ved århundreskiftet unionsspørsmålet, forsvar, målsak og utenrikspolitiske saker.

Tekst til bildet: Bildet er hentet fra Argus 1902.  Bildet viser de som sto bak gjenopplivningen Av Brage i  1901. Fra venstre bakerst: Kr. Løken, Yngvar Aas, Hans Lødrup, Y.F. Danelien, D. von Grogh.  Foran fra venstre: Birger Bøhmer, S. Larsen, E. Støren, og Jens Meinich Colbjørnsen. Foto: Btrage arkivet

Jens M. Colbjørnsen viste seg som en eminent tegner. Dette kom til uttrykk i hans mange illustrasjoner i tidsskriftet Brage.

Ved stiftelsesmøtet i 1900 ble det innstiftet en orden. Ordensbåndets farger skulle være lyseblått og hvitt. Navnet lød: "Per ardua ad astra." Som kan oversettes til Gjennom gjenvordigheter(gjenvinning) til stjernene. De første ridderne av ordenen var naturlig nok de to initiativtagerne Jens M. Colbjørnsen og Birger Bøhmer[12]. Disse ble da også ordenens første riddere.

Året 1900 var et merkeår for skolen.  Da gikk skolen over fra å være statlig til å bli kommunalt drevet. Til en kommunal høyere allmennskole som det het. Fra da av kom jenter inn som elever ved skolen. Den første kvinnen som entret talerstolen og holdt foredrag var Agnes Lødrup. Søster til Hans Lødrup. Hun holdt foredrag om "om forholdene ved de tyske universiteter og om de tyske studenters liv". Et foredrag som visstnok vakte begeistring. 10 år etter ble den første kvinnelige formann valgt, Daisy Vogt.

Sist oppdatert 23.11.2016
Svein Amblie

Noter:

[1] Carl Sofus Lumholtz var en norsk oppdagelsesreisende, etnograf og forfatter. Han ble utdannet cand.theol. i 1876, og slo seg ned i USA omkring 1890. Lumholtz oppdaget flere nye plante- og dyrearter og studerte indianere i Mexico i årene 1890-1910. Født: 23. april 1851 i Fåberg. Døde: 5. mai 1922, Saranac Lake, New York, USA. (Kilde: Wikipedia)

[2] I følge folketellingen av 1885 for Lillehammer var han ca 50 år, gift og hadde tre døtre. Født i Fredrikshald, men hadde bl.a. bodd i Tromsø der barna ble født på 1860 tallet.

[3] Brage er i den norrøne mytologien guden for diktning og skaldekunst. Rollen som diktergud deler han med Odin. Brage var meget klok og veltalende. Han er også kjøkkenmesteren i Valhall. Brage er sønn av Odin og gift med Idunn.

[4] Bakgrunnen var statsrådsaken og dommen la grunnlag for en parlamentarisk styreform og dannelsen av politiske partier.

[5] Hans Aanrud var forfatter. Han ble født på gården Aanrud i Auggedalen i Vestre Gausdal. Han var flittig og dyktig på skolen, og begynte å studere jus, men gikk senere over til filologi. (Wikipedia)
Født: 3. september 1863, Auggedalen.
Døde: 11. januar 1953, Oslo.
Filmer: Storfolk og småfolk.
Bøker: Sidsel Sidsærk, Sidsel Langröckchen ..., Fortellinger i utvalg. (Wikipedia)

[6] Født 1865, fra Vang i Valdres. Utdannet jurist, men av helsemessige grunner og kunstnerisk talent valgte han å bli kunstmaler. Han utdannet seg både i Paris og München. Han malte båe landskaper og portretter. Han var og en dyktig skribent og utga artikler i en rekke aviser.

[7] Axel Andreas Thallaug (født 15. april 1866 i Lillehammer, død 17. mars 1938) var en jurist og politiker. Han var sønn av brukseier Gulbrand Amundsen Thallaug og Marie Emilie Lystad. Tok juridisk embetseksamen i 1889. Praktiserte som overretssakfører i Lillehammer fra 1917.Var stortingsrepresentant for Høyre i perioden 1904-1918. Var ordfører i Lillehammer 1903, 1912-1922. Medlem av Nobelkomiteen fra 1931 til ut 1933. Han ble tildelt 7. juni-medaljen, en medalje som ble tildelt til minne om Unionsoppløsningen i 1905. Den fikk han i kraft av å være stortingsrepresentant i den perioden unionsoppløsningen fant sted.
Han var gift med Julie Louise Augusta Prytz Thallaug, og sammen hadde de seks barn. Gulbrand Thallaug, Harald Thallaug, Haakon Thallaug, Ingeborg Thallaug Arvesen, Erik Thallaug og Anne Marie Thallaug Storvold. (Kilde. Wikipedia).

[8] Johan Peter Lunde var sønn av overlærer Knud Truls Wiel Lunde (1827-1915) og Mariane Sophie Brun (1835-1911), og ble gift i 1894 med Helga Tomine Johannessen (1871-1895). Han ble geistlig, med en variert karriere som lærer og prest flere steder i landet, før han avsluttet som biskop i Oslo fra 1922 til 1937.

[9] Hans Peter Elisa Lødrup, født i Skien, norsk journalist og politiker (H). Redaktør av Riksmaalsbladet 1912–16, medarbeider i Aftenposten 1914–17 og 1923–30, redaktør (og eier) av Lillehammer Tilskuer 1930–40. Lødrup var i mange år medlem av Oslo bystyre og formannskap og hadde en rekke tillitsverv i Høyre og pressens organisasjoner. Utgav bl.a. Efter krigen. Politikk ute og hjemme (1925), Gustav Vigeland (1944), Vinjesvingen (1945), Det store oppgjør (1945). (Kilde: Det store norske leksikon)

[10] Jens Meinich Colbjørnsen var født i Søndre Land i 1882. Mye tyder på at han ifølge folketellingen av 1910 hadde flyttet til Haugesund der han hadde jobb som fullmektig ved Byfogeden. Han var på det tidspunkt fortsatt ugift.                 

[11] Født på Lillehammer 1884. Studerte juss. I Christiania i 1910.

[12] Birger Bøhmer var sønn av handelsmannen Johan Henrik Bøhmer og Agnete Bøhmer. Forretningen og boligen var Storgata 41.