Kart fra 1795 over Akershusamt.Ved amtforordningen av 8. februar 1661 - bare ett år etter innføringen av eneveldet - ble lenene fra 1. februar 1662 avløst av amt, både i Norge og i Danmark.

 De fire hovedlen i Norge ble gjort om til fire stift- eller hovedamt i Akershus, Stavanger, Bergen og Trondheim. Videre ble det opprettet åtte underliggende amt, som stiftamtmannen førte overtilsynet med samtidig som han bestyrte sitt eget stiftsamt. Stiftsamtenes overordnede status forsvant etter hvert, og betegnelsen stiftsamt forsvant stort sett mot slutten av 1800-tallet.

Den opprinnelige inndelingen fra 1662 i fire stiftamt med tilsammen åtte underamt var:

  • Akershus (Christiania) stiftsamt (Akershus, Oslo, Hedmark, Oppland, Buskerud)
    •  - Fredrikstad med Smaalenenes amt (Østfold)
    •  - Tønsberg med Brunla amt (Vestfold)
  • Stavanger stiftamt (Rogaland)
    •  - Agdesiden amt (Aust-Agder, Vest-Agder)
    •  - Bratsbergs amt (Telemark)
  • Bergenhus stiftamt (Nordhordland og Voss fogderi i Hordaland, Sogn og Fjordane, Sunnmøre fogderi i Møre og Romsdal)
    •  - Halsnøy kloster og Hardanger amt (Sunnhordland og Hardanger fogderi i Hordaland)
    •  - Nordlandenes amt (Nordland, Troms)
  • Trondhjems stiftamt (Sør-Trøndelag, Nord-Trøndelag)
    •  - Romsdals amt (Romsdal og Nord-Møre fogderier i Møre og Romsdal)
    •  - Vardøhus amt (Finnmark)

 

Amtene var videre oppdelt i fogderier, og til sammen var det i 1660-årene 55 fogderier.

Dette betydde i realiteten slutten på det lokale selvstyre slik det fungerte før innføringen av det Dansk/Norske eneveldet. Det ble i praksis oppslukt av staten. Øverst på rangstigen fikk vi amtmannen eller fylkesmannen som den senere ble kalt.

Amtmannens arbeids-, ansvarsområde og oppgaver var fra starten svært omfattende. Fra den instruksen som ble gitt i 1685.  Han skulle: ”være angelegen alt hvis amtet kunne komme til gavn og bedste”.  Blant annet skulle han se til at alle lover og regler ble etterfulgt, føre tilsyn ­med skatteleggingen og med underordnede embetsmenn.  Han skulle ha ansvaret for utviklingen av næringslivet. Han skulle være bindeleddet og informere de sentrale myndigheter. Til å hjelpe seg i dette arbeidet hadde han futene under seg.  Til futenes ansvar lå politi og påtalemakt, og økonomiske saker som innkreving av bøter og skatter.  Det ligger i sakens natur at futene var svært lite populære blant folk flest.

Ellers må nevnes sorenskriverne. På bygdene var de enedommere i de fleste rettstvister og skifteforvaltere såkalte notarius publicus. Dvs. utstede og stadfeste visse offentlige dokumenter.

På midten av 1700 ble de såkalte fattigkommisjonene dannet. Her var lensmennene gjerne selvskrevne medlemmer sammen med prestene. Prestene var og med i skolekommisjonene som kom omtrent på samme tid. Det folkelige elementet i disse kommisjonene var at medhjelperne til presten samt selvstendige bønder gjerne ble utpekt som medlemmer.