Utvandringen til Amerika

Når en skriver om utvandring til Amerika, er det vanlig å ha fokus på perioden fra 1825 og fram til 1920-årene. ( Det er vanlig å referere til Amerikabåten går. Postkortsluppen Restaurations med avreise fra Stavanger i 1825, under ledelse av den legendariske Cleng Person. (Moen og Rønningen 1986, s 13). Ca. 850.000 nordmenn fant vegen over Atlanteren. Av Norges fylker «eksporterte» Oppland relativt flest. Fra Fåberg og Lillehammer er det dokumentert ca. 5.300 emigranter. Historikere har tradisjonelt delt utvandringen inn i to hovedfaser. Den første var fra 1825 til slutten av den amerikanske borgerkrigen i 1865, den andre fra 1865 og fram til første verdenskrig. Den første bølgen var preget av å være en familieflytting, gjerne familier fra små bruk, men og husmenn uten jord. Den omfattet i underkant av 80.000. Den andre bølgen var i økende grad dominert av enkeltpersoner. Det var gjerne unge folk som dro. Særlig etter 1870 bar det mere preg av ren arbeidsutvandring. Økonomiske nedgangstider stimulerte utvandring. Det samme gjorde behovet for arbeidskraft i USA. Etter hvert som landet ble industrialisert og utvidet, var behovet for arbeidskraft nærmest umettelig.

I perioden 1865 fram til 1914 dro hele 667.000 nordmenn over Atlanteren. Selv om ca. ¼ etter hvert returnerte til hjemlandet, var det bare Irland som relativt sett hadde flere utvandrere til USA (Moen og Rønningen, 1986, s. 13). 
Hvorfor reiste de? Den kanskje viktigste årsaken var den store folkeveksten som fant sted gjennom 1800-tallet. Etter Napoleonskrigene, da de verste nødsårene var over, fant det sted en eksplosiv folkevekst i Norge. Folketellingen i 1801 viser en total folkemengde på ca. 880.000. Til tross for den kolossale utvandringen, tredoblet befolkningen seg de neste 100 årene. I 1900 var befolkningen om lag 2,5 mill. Befolkningsveksten skyldtes i hovedsak nedgangen i spedbarnsdødeligheten og bedre helsestell, kombinert med utviklingen av vaksiner. Men like viktig var bedre kosthold som særlig var et resultat av utbredelsen av potetdyrkingen. Mekaniseringen av landbruket, det såkalte «store hamskiftet», var en annen viktig faktor (Moen og Rønningen, 1986, s. 27).


Innvandring på 1800-tallet og fram til 1930.

Norge endret seg etter 1850 og utover på 1900 tallet, fra å være et tradisjonelt bondesamfunn til å bli et moderne samfunn basert på markedsøkonomi og industriell kapitalisme. Dette skjedde gradvis. Først gjennom mekaniseringen av landbruket. Senere kom elektrisiteten med utbyggingen av vannkraften, som igjen ga grunnlaget for utbyggingen av den kraftbaserte storindustrien. Økonomien ble integrert i det internasjonale markedet og dermed også en del av de internasjonale konjunktursvingningene. Det betydde at de mange internasjonale økonomiske krisene på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet også preget Norge. At markedet ble internasjonalt, førte med seg et voksende internasjonalt kapitalistisk arbeidsmarked. Lønnsarbeidere ble mer mobile og flyttet dit det var arbeid å finne. 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet ble en tid preget av masseinnvandring.


Fra 1814 til 1843 var det flere som innvandret til Norge enn de som dro ut. Men fra 1843 til 1930 var det et utvandringsoverskudd. Allikevel var innvandringen betydelig. Svenskene utgjorde den klart største gruppen av innvandrere. Deretter fulgte dansker og finner. Også tyskere, briter og russere utgjorde en betydelig gruppe. Etter hvert kom det også folk fra Skottland og Sveits (Brochmann og Kjeldstadli, 2014, s. 127).


De første flyktninger kom på 1800 tallet

Jøder var den første folkegruppen som kom som flyktninger til Norge. De kom fra 1881 og framover som følge av forfølgelse og nød i tsarens Russland. At jøder skulle bli den første flyktninggruppen til Norge, kan jo hevdes å være litt spesielt siden de bare 20 år tidligere var uønsket til riket. Loven som nektet jøder adgang til riket ble opphevet i 1860. Riktignok var det ikke mange som kom til Norge sammenlignet med andre europeiske land. Ved århundreskiftet var det kommet i alt 642 personer (Det store norske leksikon. Se internettadresse under referanser).

Den svenske innvandringen på 1800 tallet.


Svenskene dominerte som sagt innvandringen fullstendig på 1800-tallet og fram til omkring 1920. De slo seg ned rundt Oslofjorden, nedover langs kysten og nordover i både Hedmark og Oppland. Det var unge folk av begge kjønn. De kom hovedsakelig fra Dalsland og Bohuslän. Det som trakk var mangel på arbeidskraft i Norge og godt betalte jobber. Fra midten av 1800tallet og fram til første verdenskrig kom det mer enn 100 000 svensker til Norge (Nickelsen. 2012. Se internettadresse under referanser).

Typer av innvandrere

Fotografiet viser arbeidslaget til Hans H. Kirketeigen i Kvam i Nord-Fron i juni 1896. Dovrebanen gjennom Gudbrandsdalen ble bygd på midten av 1890-åra, og skapte mange nye arbeidsplasser for husmenn. Foto: Hans H. Lie (1867-1918)/Maihaugens fotoarkivModerniseringen og industrialiseringen i Norge skapte behov for en rekke yrkesgrupper i flere bransjer, som f.eks. handel, bankvesen, skipsindustri, mekanisk virksomhet, bryggerivirksomhet, tekstilindustri og tobakksindustri. Bygging av moderne infrastruktur som veier og jernbane samt økt industrialisering generelt, økte behovet for ufaglært arbeidskraft. Dette førte til innvandring av alt fra hele familier til enkeltindivider. Enkelte kom for en kortere periode, mens andre slo seg ned for godt. Håndverkere var gjerne svensker, tyskere og dansker. Bakere kom fra Tyskland, Italia og Sveits (Brochmann og Kjelstadli, 2014, s. 133).
Blant ufaglærte kjenner mange til rallarne.(Også kalt slusk, anleggsslusk eller bus).  Disse sto for bygging av jernbane, veger og industrianlegg. Rallarne var et særnorsk fenomen, og de utgjorde en arbeidsgruppe av fattige norske bygdefolk og byfolk, med et stort innslag av svenske innvandrere.


Den andre epoken av moderniseringen eller industrialiseringen fant sted på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Denne var mer kunnskapsbasert og krevde større 
kapitalinvesteringer. Det dreide seg blant annet om bygging av elektrisitetsverk, kjemisk industri og mekanisk verkstedindustri. Det var ikke lenger tilstrekkelig med velstående enkeltindivider eller offentlige statlige eller kommunale midler. Også større etablerte kapitalistiske selskaper og bankvesen måtte med i finansieringen. Det medførte et stort innslag av internasjonal finansiering. I 1909 eide utenlandske sNasjonalteateret. Et monomentalt praktbygg som åpnet i 1899. Foto. Nasjonalbiblioteket. Fotograf ukjent.e spesialister. Importen av arbeidskraft kom fra flere land i Europa som Tyskland, Frankrike, England og Italia. Men samtidig som det var nødvendig å hente inn utenlandsk arbeidskraft, dro også mange nordmenn ut for å lære og utdanne seg.


Det siste området av samfunnet som må nevnes i denne sammenhengen, er kulturfeltet. Norge hadde ingen langvarig og bred selvstendig kulturtradisjon knyttet til hovedstaden med tilhørende kulturliv. Som ung og selvstendig nasjon måtte landet etablere og bygge nye kulturinstitusjoner, og disse måtte besettes med kvalifiserte folk. Nasjonale byggverk og modernisering av byene krevde import av en rekke nye yrkesgrupper som arkitekter og byplanleggere. Danske, tyske og italienske med bred erfaring ble benyttet.
Lignende behov var knyttet til billedkunst, skulptur, musikk og teater. Dansker, svensker og tyskere sto sentralt, men også hjemvendte nordmenn med utdanning, erfaring og karrierer i utlandet (Brochmann og Kjeldstadli, 2014, s.134 - 135).