Samlaget og Samfundet

Gausdal Samlag ble stiftet i 1869 av bla a. bonden Per Bø og var en reaksjon mot en pietistisk prest i bygda. Bø ble den første formannen. Bø hadde vært ordfører i bygda bare 34 år gammel, og han var en nær venn av Bjørnson. Samlaget tok opp mange politiske spørsmål til diskusjon og var på mange måter en forløper til de politiske partiene som kom på 1880 tallet.

 Bonden Per Bø (1830-1878) var ei lokal kraft i  Østre Gausdal. Han overtala Christopher Bruun til å flytte dit med folkehøgskulen sin i 1871. Foto: Ukjent. Kilde Wikipedia

En viktig sak for samlaget var å få startet en folkehøgskole i bygda. Han tok kontakt med Cristopher Bruun og fikk overtalt han til å komme til bygda i 1871. Først etablerte han seg på gården Fyksen, men da det nye skolehuset Vonheim sto ferdig i 1875, ble skolen fast etablert der. Bø, Brun og Bjørnson gikk sammen om å holde store og mange folkemøter både i Gausdal og på Lillehammer.[1]

 

En dag i 1872 stuet neste 300 personer seg sammen i Listadsalen. To viktige saker sto på agendaen; Statsrådsaken og det Johan Sverdrup var en norsk jurist, politiker, stortingsrepresentant og statsminister. Han blir ofte referert til som «den norske parlamentarismens far». Sverdrup var redaktør i Verdens Gang mellom 1876 og 1878. Wikipediakommunale selvstyre. I tillegg til Bjørnson og Bruun var selveste stortingsmann Johan Sverdrup blant talerne. 12 år senere skulle han bli statsminister i Norges første Venstreregjering.

Folkemøter som dette, ble holdt en gang i året fram til 1880.  Temaene varierte fra målsak, skolespørsmål og fattigspørsmål til Stortingsvalg. Møtene varte i to dager og fra tid til annen var det så mange som 400 tilstede.

 

Foreningen Samfundet
I 1867 ble det stiftet en annen forening av og for handelsbetjenter. Sentralt i dannelsen sto embetsmannsønnen Johan Lange, men foreningen utviklet seg raskt til å bli en forening for hele byens befolkning, - og møtestedet var Listadsalen. Foredragsholderne var gjerne foreningens egne medlemmer, men kontakten med folkehøgskolebevegelsen var sterk, og de holdt det gående langt etter 1880.

 



[1] Norsk biografisk leksikon. https://nbl.snl.no/Per_Bø 12.3.17.