Avvikling av husmannsvesenet

Få av stuene på de gamle husmannsplassene står fortsatt i dag. Enkelte er blitt pusset opp og utvidet for å fungere som fritidsboliger, men mange er borte. Bildet er fra Nyborg, Augedal i Gran kommune 1989. (Foto: Randsfjordmuseene)Før 1850 bodde rundt 9 av 10 på landsbygda i Norge. Hovednæringen var basert på selvbergingsjordbruk, håndverk og naturalhushold. Nye og mer effektive driftsformer som kom i bruk på andre halvdel av 1800-tallet gav mindre behov for arbeidskraft på gårdene. Dette førte igjen til at folk søkte arbeid i byene. Fremveksten av fabrikker og industri gjorde at salgsproduksjon og pengehusholdning ble stadig viktigere. De ofte dårlige forholdene på husmannsplassene gjorde også sitt til at sønner og døtre søkte seg betalt arbeid andre steder enn hos bonden.

Denne utviklingen, som kalles for industrialiseringen, skjer altså samtidig som landbruket rasjonaliseres. Maskiner gjorde nå det som tidligere krevde mange menn. Dette er en av hovedårsakene til at tallet på husmenn halveres i perioden 1860 – 1900. En annen årsak er at utvandringen til Amerika og Canada skyter fart på denne tiden.

Husmannens situasjon var flere ganger oppe i Stortinget. Her fokuserte man på behovet for å sikre arbeidskraften på bygdene og begrense utflyttingen. Opprettelsen av Boligbanken i 1917 gav mange mulighet til å kjøpe plassen og bli selveier, dersom bonden gikk med på det. Det som skulle bli den endelige oppløsningen av husmannsvesenet var jordloven av 1928 som gav husmannen forkjøpsrett på plassen.