Husmannsvesenet

Pauline Johannesdotter Elstadkleiven f. 1847, fra Ringebu med sønnen Jon og kua, utenfor huset på plassen Høgkleiva ca. 1925. (Foto: Jørgen. N. Elstad, Maihaugen - SS-JNE-5692)Husmannsvesenet i Norge hadde sin storhetstid i perioden 1750 – 1900. I løpet av denne perioden blir husmennene den største sosiale gruppen i samfunnet. I årene rundt 1860 var utbredelsen av husmenn på sitt største.

Bakgrunnen for husmannsvesenets utbredelse finner vi i befolkningsøkningen. Fra midten av 1700-tallet og frem til 1860-årene mer enn fordobles folketallet i Norge. Et mer variert kosthold og bedret helsestell førte til at barnedødeligheten sank, samtidig som gjennomsnittlig levealder økte.  Den store befolkningsveksten skapte behov for flere hus og mer jord.

Å dele opp gården i flere bruk eller rydde ny jord i utmark ble en løsning på enkelte gårder. Gården kunne imidlertid ikke deles opp i det uendelige, og tilgangen på dyrkbar jord var begrenset. Muligheten man stod igjen med var å finne seg husrom og arbeid på de brukene som fantes. På gårdene var det et stort behov for arbeidskraft hele året. Unge folk gikk ofte som tjenestejenter eller gardsgutter på en storgård, men når arbeiderne selv stiftet familie ble det rimeligere for bonden å gi dem en jordflekk de kunne bygge hus og fø seg på, enn å ha dem boende på gården. Ved å kreve leie, i form av pliktarbeid, for husmannsplassen sikret i tillegg husbonden seg tilgang på arbeidskraft.