Jernbanetrafikk

Damplok på Eina stasjon (Fotograf: ukjent, (c) Mjøsmuseet, R82/8/6)Den første jernbanestrekningen i Norge, Christiania -Eidsvoll stod ferdig i 1854. Strekningen fikk navnet Hovedbanen og var 68 km lang, og strekningen kunne tilbakelegges på to og en halv time. Den sørligste delen av Hovedbanen, strekningen Christiania - Strømmen, ble tatt i bruk til transport av tømmer og ferdigsaget trevirke allerede i 1852.

I de fleste andre land var det private selskap som stod for jernbanebyggingen, men i Norge spillte staten en viktig rolle allerede fra starten. I 1857 bestemte Stortinget å bygge tre jernbanestrekninger, Trondheim - Støren, Hamar - Grundset og Lillestrøm - Kongsvinger - Riksgrensa. Til sammen var disse jernbanestrekningene på 204 km og kostet 12 millioner kroner å bygge. Når man tenker på at statsbudsjettet for 1857 var på 18,5 millioner kroner får man en ide om hvor kostbart dette var.

Selv om kjøpmenn og kremmere var godt fornøyde med jernbanens mulighet til å spre varer over et større område, var det ikke alle som var like begeistret. Jordbruket ble truet av at jernbanen fraktet korn som var kommet med skip fra USA rundt til ulike deler av landet. Dette førte til at jordbruket i Norge måtte få et større fokus på fôrdyrking og kjøtt-/ melkeproduksjon. 

Utover i andre halvdel av 1800-tallet ble det vedtatt å bygge flere jernbanestrekninger og Christiania ble blant annet knyttet sammen med Trondheim og Drammen. I 1894 ble "det store jernbanekompromisset" vedtatt. Dette slo fast byggingen av Bergensbanen, samt mange mindre banestrekninger ute i distriktene. Det tok hele 15 år å bygge Bergensbanen, og denne stod ferdig i 1909.

Elektrisk lokomotiv (Fotograf: R. Burud, (c) Randsfjordmuseene, HF1996_38_3)Mens jernbaneutbyggingen i de fleste andre land fulgt en "landsplan" skjedde utbyggingen i Norge mer tilfeldig og var avhengi av hva de aktuelle distriktene og byene kunne bidra med. Dette, og de vanskelige byggeforholdene i form av mye fjell, gjorde at de viktigste jernbanestrekningene ble bygget bit for bit og fullført relativt seint. Det ble aldri bygget noen bane langs kysten av landet vårt og dermed fikk vi aldri noen landsdekkende nett, kun enkelte strekninger som alle hadde utgangspunkt i hovedstaden. 

Utover på 1900-tallet fikk jernbanen konkurranse fra økende biltrafikk. Konkurransen førte til at reisetiden med tog måtte ned, og det sammen måtte kostnadene.Jernbanedriften ble i stor grad lagt om til å benytte elektrisk kraft, og slik sparte man store summer på import av kull som hadde vært hovedenergikilden tidligere. De elektriske lokomotivene trengte mindre personale, og kunne samtidig øke farten og ble derfor langt mer effektive enn de tilsvarende damplokomotivene. På grunn av økonomisk nedgang og delvis på grunn av andre verdenskrig tok elektrifiseringen lang tid og ble ikke særlig omfattende før etter 1945.

Under krigen kan man nesten si at norges jernbaner hadde "hell i uhell". For selv om landet var okkupert var det få skader på jernbaneanleggene. De skadene som ble gjort var først og fremst bombing av noen bruer og stasjoner, men også enkelte vogner og lokomotiv ble ødelagt. Tyskerne brukte de norske jernbanene til krigsformål, og det kan sies at de presset de norske banene og lokomotivene til det ytterste. Dette førte til at de måtte hente egne damplokomotiv og vogner fra Tyskland, når det norske var utslitt. Tyskerne bestemte også å bygge ut den norske jernbanen. Det ble satt i gang med å forlenge Nordlandsbanen, samt bygge ut Sørlandsbanen som ble åpnet i 1944.

Etter krigen begynt gjenoppbyggingen av landet, og her var selvsagt transport et viktig stikkord. Det kan se ut som om staten ville satse på jernbane i det at det i 1949 ble lagt fram en plan for å dekke hele landet med jernbane. Likevel ble jernbanen plassert i skyggen utover i 1950-åra da staten valgte å satse mer på biler og veiutbygging enn på videreføring av jernbaneplanene. Jernbaneutbyggingen stoppet helt opp etter 1962, da Nordlandsbanen var kommet til Bodø. Den foreløpig siste jernbanestrekningen som ble bygget i Norge kom i 1998, som et resultat av utbyggingen av Gardermoen hovedflyplass, og strekker seg fra Oslo til Gardermoen.

Hvorfor bygde man jernbane?

Fra byggingen av Roa-Hønefosslinjen (Fotograf: ukjent, (c) Randsfjordmuseene, HF1985_35_1)Jernbanen ble først og fremst bygget for å lette transporten av varer og passasjerer. Det finnes spor etter enkle, hestedrevne jernbanesystemer så langt tilbake i tid som i oldtiden. Fra 1600-tallet ble banene belagt med jern for at vognene skulle rulle lettere. Det var gruvedrift som skapte et behov for transport i form av baner, og Norges første gruvejernbane ble anlagt på Blåfargeverket i Modum på 1820-tallet, og denne ble brukt til å transportere malm.

Selv om vi hadde hestedrevne jernbaner tidligere var det ikke før lokomotivet ble oppfunnet at vi fikk den egentlige jernbanen slik vi tenker oss den i dag.

Den første norske dampdrevne jernbanen kom i 1854 og utgjorde strekningen mellom Christiania og Eidsvoll. Denne linjen ble først og fremst bygget for å transporter tømmer fra innlandet ut til havnene rundt Oslofjorden for så å bli lastet om og transportert til utlandet.

Her finner du kilder og litteratur brukt i denne artikkelen.