Rutebilhistorie i Sør-Gudbrandsdalen

Gausdal Bilselskap

14. februar 1917 ble Gausdal Bilselskap stiftet etter et ønske om å få i gang en rute mellom Fåberg og Gausdal. Dette var også grunnen til at denne ruten ble mindre kostbar enn tidligere forsøk på å trafikkere den samme strekningen – styret i Gausdal Bilselskap ønsket først og fremst å gi gausdølene en enkel transportrute. Fokuset på å tjene penger var for selskapet sekundært.

På grunn av mangel på bensin under 1. verdenskrig bestemte selskapet seg for å satse på biler med elektriske motorer, og fikk kjøpt to elektriske lastebiler i tillegg til flere andre motorvogner. Det skulle vise seg at de elektriske bilene ikke ble levert før to år senere.

I mai 1917 kjørte Gausdal Bilselskap en rute fra Fåberg – Vestre Gausdal Handelsforening. Ruten ble forlenget i turist-tiden til Espedalsvatnet, hvor selskapet fraktet passasjerene over i en motorbåt. Videre var det korresponderende rute fra Segalstad bru til Bruvang. Trafikken var god, og selskapet kunne investere i flere biler dette året.

Både Gausdal Bilselskap og Vognmann Mathisen ønsket å kjøre rutene sine helt fra Lillehammer, men myndighetene ønsket ikke at bussene skulle kjøre parallelt med toget, og nektet derfor konsesjon fra Lillehammer. Derfor ble Fåberg utgangspunktet for Gausdal Bilselskaps rutetrafikk en del år framover.

Da de elektriske bilene endelig kom i drift skulle det vise seg at de ikke klarte å kjøre strekningen Fåberg – Løvlund uten å bli ladet underveis. Det ble anskaffet egen ladestasjon, men likevel fungerte ikke bilene slik som ønsket. Blant annet brukte de elektriske bilene svært lang tid, noe som førte til billigere billetter for passasjerene, og mindre penger i selskapets kasse. Historien om de elektriske bilene endte med at Gausdal Bilselskap med juridisk hjelp fikk AS Elektrobil til å ta bilene tilbake.

Specifikationer vedrørende AS Gausdal bilselskaps biler pr 2/5 1921 (Fylkesarkivet, ark9/Faa)1923 skulle bli et merkeår for Gausdal Bilselskap på flere måter. For det første var dette det første året som eierne mottok aksjeutbytte. I tillegg var dette det første året hvor selskapet klarte å holde bilene i drift hver eneste dag hele året på grunn av bedrede brøyteforhold. 1923 var også det året hvor selskapet fikk statsbidrag første gang, samt at en stor avtale om postkjøring til Gausdal gav penger i kassa. Og herfra skulle det bare gå oppover for Gausdal Bilselskap og gjennom 1920-årene anskaffet selskapet seg flere nye, større busser, både 16-setere og 12-setere. Og endelig i 1927 fikk selskapet tillatelse til å kjøre rutene til og fra Lillehammer, noe som skulle gi betraktelig økte passasjertall.

Utover på 1930-tallet fortsatt den sterke veksten i selskapet og en del samarbeid med NSB førte blant annet til en rute mellom Lillehammer og Ringebu fra 1934. Ruten ble senere forlenget til Vinstra og Dombås etter samarbeid med Ottadalen Kommunale Billag.

Selv om Gausdal Bilselskap var et stort og økonomisk stødig selskap tok krigsårene hardt på både økonomi og materiell. I en periode under de første krigsårene hadde selskapet bare tilgang på 40 % av det ordinære bensinforbruket. Dette første selvfølgelig til innskrenkning av rutetilbudet. I tillegg ble 27 av selskapets 33 vogner rekvirert av de norske hærstyrkene. I tillegg måtte selskapet investere i generatorer til de gjenværende motorvognene da tilgangen på drivstoff var dårlig. Selv om selskapet selv produserte knott til å fyre generatorene med skapte dette svært mye ekstraarbeid for sjåførene, i form av fyring og renhold.

I årene etter krigen overtok Gausdal Bilselskap flere tyske busser og lastebiler. Ved utgangen av 1949 hadde selskapet hele 48 ulike vogner, hvorav 16 busser, 22 lastebiler, 2 kombinertvogner, 2 brøytevogner, 2 drosjebiler, 1 inspeksjonsvogn og 3 beltebiler.

Selskapets gods- og varekjøring fortsatte med kraftig ekspansjon blant annet gjennom avtaler med Mesna Træsliperi og Kartonfabrik om transport fra fabrikken til Oslo, med Esso om drivstofftransport i Gudbrandsdalen og Hallingdal, og halmtransport for Boleng og Tretten Halmluting A/L. Slike gode avtaler var med på å bidra til at bruttoinntekten fra godstrafikken for første gang oversteg inntektene fra persontransporten for første gang i 1962.

Forholdet mellom Gausdal Bilselskap og de tilgrensende selskapene Biri Bilselskap og Lillehammer – Ringsaker Bilruter var varierende. Forholdet til Biri Bilselskap var stort sett godt, og selskapene samarbeidet om en del felles rutetabeller. Forholdet til Lillehammer – Ringsaker Bilruter var derimot noe mer konfliktfylt, blant annet om tur- og rutekjøringen i Lillehammer. Fra 1955 skulle disse to selskapene sammen drive A/L Lillehammer By- og Ringbusser.

Etter hvert ble Lillehammer mer og mer det naturlige senteret for Gausdal Bilselskap og med den nye busstasjonen i Lillehammer fra 1958 valgte selskapet å flytte sin administrasjon hit i 1959.

I tillegg til post- gods- og ordinære passasjerruter kjørte Gausdal Bilselskap i mange år pendlerruter forskjellige steder i sin region, blant annet fra Vingnes til Storhove, samt til Hunderfossen under anleggelsen av Hunderfossen kraftverk.

Den allsidige virksomheten som i mange år hadde preget Gausdal Bilselskap førte til at den konsesjonspliktige delen av driften ble skilt ut i et eget selskap, Gudbrandsdal Bilselskap A/S, i 1985. Dette var i hovedsak persontransporten. Ved dette tidspunktet bestod Gausdal Bilselskap av flere datterselskaper, som Gausdal Grustak, GB-service og GB-transport. Vogn og maskinparken telte 354 enheter og selskapet hadde 235 helårsansatte. Det nydannede selskapet Gudbrandsdal Bilselskap overtok bruken av GB-logoen som tidligere hadde preget Gausdal Bilselskaps materiell.

Kun et års tid senere blir det vedtatt å slå sammen de to store busselskapene i distriketet, nemlig det nye Gudbrandsdal Bilselskap og Lillehammer – Ringsaker Bilruter. Det nye navnet blir LITRA Buss AS. I 1996 blir LITRA Buss solgt til Swebus, som igjen skifter navn til Mjøsbuss Lillehammer AS. Swebus blir igjen oppkjøpt av skotske Stagecoach og solgt videre til Norgesbuss Invest AS, og i 1998 blir det opprinnelige LITRA Buss hetende Norgesbuss Mjøsa AS. Uenighet med Oppland fylkeskommune om betaling førte imidliertid til at Norgesbuss Mjøsa valgte å avvikle busskjøringen i Oppland fra 2000, med unntak av anbudsrutene.

Lillehammer – Ringsaker Bilruter

Første halvdel av 1900-tallet var det en mengde større og mindre aktører som sørget for person- og varetransporten i Lillehammerregionen. De fleste av disse skulle bli med inn i Lillehammer – Ringsaker Bilruter (LRB) da dette selskapet ble dannet etter press fra samferdselsmyndighetene 30. januar 1951.

Allerede i 1910 begynte AS Iversens Autotrafikk å jobbe for en rute fra Fåberg til Gausdal. I begynnelsen var det alle hestene som brukte veiene som var den største utfordringen. En gang i 1912 skal Iversen ha hatt 53 stopp for å leie forbi skremte hester på veien fra Fåberg til Follebu. AS Iversens Autotrafikk hadde også stor virksomhet i Otta, og her gikk vintertrafikken med hest og slede.
I april 1936 ble selskapet i virkeligheten oppløst, mens Johan Iversen overtok verdiene under navnet Iversens Bilcentral. Iversens Bilcentral drev hovedsakelig rutekjøring mellom Lillehammer og Sjusjøen, og i tillegg rundturer over Nordseter. Veien fra Mesnalia til Sjusjøen var dårlig og all trafikk med bil og motorsykkel var forbudt fram til 1919 da trafikk ble lovlig i bestemte deler av døgnet. En del interesserte setereiere gikk sammen om å utbedre veien – og innførte bompenger. Ved bommen i Mesnalia måtte sjåførene alltid skrive ned både bilens registreringsnummer og formålet med turen – både ved inn- og utreise. Johan Iversen fikk konsesjon på strekningen i 1924.

I 1933 hadde Iversen fire busser som var godkjente for rutekjøringen. Én 10-seter, én 15-seter, én 13-seter og én 7-seter. I alle år var det turistkjøringen som var Iversens store satsningsområde. 1. februar 1945 ble selskapet omdannet til et aksjeselskap; Iversens Bilcentral AS. Få år senere gikk selskapet inn i det nystiftede LRB med fire busser og én lastebil.

I 1918 overtok Martin Nilsen Christiansens skysstasjon på Lillehammer, og året etter kjøpte han to brukte biler fra Gausdal Bilselskap. 14. mai 1927 fikk Nilsen konsesjon på ruten fra Lillehammer til “henimot gamlekarenes skihytte”. Året etter ble konsesjonen forlenget slik at rutetrafikken kunne gå helt til Nordseter. Med utviklingen av området til et populært turiststed fikk Nilsen økt trafikk. Under krigen var det også noe transport i forbindelse med tyskernes anlegg på Nordseter. For øvrig gikk krigsårene hardt utover Nilsens materiell, og spesielt krevede var generatordriften. Etter krigen fikk Nilsen skaffet seg noe nytt materiell, blant annet en buss som Fåvang Ysteri hadde fått laget. Da Fåvang Ysteri ikke fikk kjøpstillatelse på bussen de hadde fått bygget, ble det til at Nilsen fikk overta denne bussen i 1947.
I 1948 fikk Nilsen konsesjon på sommerrute over Nordseter – Øyerfjellet – Øyer og tilbake til Lillehammer. Ruten fikk oppstart året etter, da sønnen Osvald Nilsen overtok driften.

Tidlig på 1900-tallet kjørte Even E. Sagstuen rute med hest og vogn fra Lillehammer til Mesnalia. Sagstuen fikk sin første bil i 1915 og drev skysstasjon fram til 1920, da han solgte til Nils Iversen Solberg og Gogstad i Oslo. De nye eierne tok i bruk navnet Mesnaliens Autotrafik. Mathias Lillehagen, sjåfør og disponent, overtok selskapet i 1926. I noen år arbeidet Mathias Lillehagen og Iversens Bilcentral sammen om å kjøre rutene mellom Lillehammer og Sjusjøen, men det var Iversen som stod for administrasjonen.

I 1927 søker Lillehagen konsesjon for helårsrute mellom Lillehammer og Mesnalia, med forlengelse til Sjusjøen i turistsesongene. Dette blir innvilget, men siden 7 av de 16 kilometerne lå i Hedemark måtte begge fylkene behandle konsesjonen. Ruten kom i gang i 1928. Lillehagen ble, i likhet med andre transportselskaper, hardt rammet under krigen. I april 1940 rekvirerte tyskerne de to bussene hans. Noen måneder senere fikk Lillehagen kjøpt seg en 24-seters buss, som også skulle bli rekvirert av tyskerne etter bare et knapt år.
Innskrenkning i rutetilbudet i krigsårene førte til at trafikken ble større enn tilbudet på transport, og hytteeiere og skiturister ble oppfordret om ikke å ta plass i bussene før bygdefolket hadde fått plass.

Også Haakon Kristiansen, Helge Bjerke og AS Nygaard Landhandleri var av dem som drev rutetrafikk før LRB var en realitet. Kristiansen drev lastebiltransport fra 1930-tallet, og ruten ble kalt Mesnasagaruten.  Bjerke hadde konsesjon på rute fra Åsmarka til Lillehammer hvor han kjørt med en kombinert passasjer- og varebil. AS Nygaard Landhandleri kjørte i utgangspunktet kun for transport av egne varer, men tok med både folk og gods på bestilling.
Det var også flere andre rutebileiere som var med da LRB ble stiftet, og følgende var andelshavere ved stiftelsen i 1951:
Iversens Bilcentral AS, Osvald Nilsen, Mathias Lillehagen, AS Nygaard Landhandleri, Ole O. Halla, Helge Bjerke, Haakon Kristiansen og Gunner Grødtlien.

Det var den nye samferdselsloven fra 1948 som var bakgrunnen for sammenslåingen. Det ble sett på som ønskelig med sammenslåinger og større firmaer, der hvor dette var økonomisk og praktisk fordelaktig. LRBs konsesjonsområde ble definert som følgende: “Kjøring med motorvogn i rute i Lillehammer – Ringsaker trafikkområde omfattende deler av Lillehanner by, Øyer, Fåberg og Ringsaker herreder.”

Kart over LRBs ruter i 1966 (Fylkesarkivet, ark9/Faa)Ved oppstarten i 1951 hadde LRB 22 busser, og de bussene som skulle gå i rute i Oppland ble omregistrert og fikk en egen nummerserie fra E-6421-6449. I begynnelsen satset firmaet på å skaffe seg en moderne vognpark og kvitte seg med bensinbussene. I tillegg var LRB raskt ute med å ta i bruk en ny type elektromagnetisk brems, den såkalte Telma-bremsen.

I 1954 hadde LRB 27 fast ansatte, hvorav 18 var sjåfører, i tillegg til 17 sesongansatte, hvorav 7 sjåfører. Selskapet hadde 10 busser og fire lastebiler i ordinære ruter i tillegg til to ekstra busser og en ekstra lastebil til spesielle sesongruter.

Selskapet jobbet aktivt for å få åpen vei mellom Nordseter og Sjusjøen hele året, noe som var spesielt viktig for turistkjøringen. Dette ble en realitet først i siste halvdel av 1960-tallet. Turistkjøringen var viktig for LRB og på de store utfartsdagen på ettervinteren og i påsken kjørte selskapet skytteltrafikk for å få unna de lange køene. Lillehammer Tilskuer melder om 37 busslaster fra Nordseter til Lillehammer og 16 busslaster mellom Sjusjøen og Lillehammer 2. påskedag 1957. Etter hvert ble det vanlig med påmonterte skikurver bak på bussene, bagasjerommene var beregnet på kofferter og skulle ikke skitnes til med skismøring og lignende i bagasjerommet.

I 1966 ble ruten til Mesnasaga innstilt. Det var for få fastboende igjen – og hyttefolket hadde stort sett anskaffet seg egen biler, noe som gjorde at det ble mindre behov for busstrafikk på denne ruten.

Selv om LRB i utgangspunktet var et rutebilselskap drev selskapet ikke utelukkende med rutekjøring. LRb kjørte fire tankbiler med drivstoff for Esso, i tillegg til å være inne på eiersiden i Fabrikkbetong AS. På 1970-tallet overtok selskapet også 12 mindre kjøle – og frysebiler og sørget for transporten til Lillehammer Fryseri AS.

Etter hvert ble turkjøring også en viktig del av LRBs virksomhet, og selskapet fikk blant annet konsesjon for trafikk mellom Gardermoen og Sjusjøen. I 1976 utgjorde turbilvirksomheten 26% av LRBs inntekt av persontrafikk i rute.

I 1985 ble Biri Bilselskap innlemmet i LRB, og i tillegg ble Mjøsbrua åpnet samme år. Dette førte til at LRB satt i gang en rute mellom Gjøvik og Hamar. I noen år ble det også kjør arbeidsrute mellom Biri og Moelv over Mjøsbrua.

Kun et års tid senere blir det vedtatt å slå sammen de to store busselskapene i distriketet, nemlig det nye Gudbrandsdal Bilselskap (utskilt fra Gausdal Bilselskap) og Lillehammer – Ringsaker Bilruter. Det nye navnet blir LITRA Buss AS. I 1996 blir LITRA Buss solgt til Swebus, som igjen skifter navn til Mjøsbuss Lillehammer AS. Swebus blir igjen oppkjøpt av skotske Stagecoach og solgt videre til Norgesbuss Invest AS, og i 1998 blir det opprinnelige LITRA Buss hetende Norgesbuss Mjøsa AS. Uenighet med Oppland fylkeskommune om betaling førte imidlertid til at Norgesbuss Mjøsa valgte å avvikle busskjøringen i Oppland fra 2000, med unntak av anbudsrutene.

Ringebu Bilruter

Starten på det som skulle bli Ringebu Bilruter går tilbake til om lag 1918. Da kjøpte Kristian Nybakken seg hest og tok til å transportere materialer. Oppdragene ble flere og flere – og det måtte anskaffes flere hester. Hestene ble på denne tiden brukt både i skyss – og i materialtransport. Omkring 1922 tok Kristian sertifikat. Det skulle bli starten på en helt ny transportæra i Ringebu. Snart ble det kjøpt inn både drosjer og lastebiler. I tiden fram til 1935 var hele 11 motorvogner registrert i hans navn. Det var fire lastebiler og sju personbiler. I 1937 kjøpte Nybakken sin første buss, en 1937-modell Ford. Bussen hadde soltak og 16 sitteplasser og kostet 8.000 kr.

I mange år kjørte Nybakken og hans ansatte melkespann til Ringebu Ysteri, og halm til og fra halmlutingsanlegget på Frya. I tillegg var dyretransport en viktig inntektskilde en periode.  Dyrekjøringen førte til at Nybakken ble anmeldt, da distriktssjefen ved jernbanen mente at Nybakken var i direkte konkurranse med dem.

Fra 1937 har Ringebu Bilruter hatt rutetrafikken over Venabygdsfjellet om sommeren, og i 1944 fikk selskapet skolekjøringa i Ringebu kommune.
Kristian Nybakkens sønner skulle alle komme til å bli engasjert i ulike transportvirksomheter i regionen. Først som ansatte i farens bedrift, for så senere å starte egne transportselskap. Det var sønnen Martin som overtok firmaet etter faren, og sammen med kona Astrid drev han firmaet fra 1953 til 1996.
I tillegg til Ringebu Bilruter hadde Ringebu-Fåvang Innkjøpslag konsesjon på en del skolekjøring i regionen. Ringebu Bilruter fikk overtatt denne konsesjonen i 1989, sammen med fem busser. I bytte fikk Innkjøpslaget dyretransporten til Hed Opp, samt dyrebilen.

I mange år var Ringebu Betong en del av Ringebu Bilruter, noe som genererte en stor del av bilselskapets oppdrag. Turbilkjøring ble etter hvert også en viktig del av bedriften, og busser fra Ringebu kan møtes over hele Europa. I dag har bedriftens moderne turbusser tilbud som dvd, toalett og kaffemaskin om bord.
I 1997 overtok Astrid og Martins datter og svigersønn firmaet, og i dag er det ca. 20 ansatte, fordelt på to avdelinger, Vinstra og Ringebu. Totalt har firmaet 22 busser og eget verksted på Vinstra.

Her finner du kilder og litteratur brukt i denne artikkelen.