Rutebilhistorie i Valdres

3 automobiler på Fagernes (Fotograf:ukjent, (c)Valdresmusea)Valdres var tidlig ute med å få biler i rute. Allerede høsten 1909 var det tre bilselskaper på trappene i regionen. Sommeren 1910 var alle tre selskapene i gang med fast kjøring i rute, med base på Fagernes. Det ene selskapet bestod av Nils Haavelsrud og Thv. Kjær på Fagernes med en Humber med åtte seter. Det andre bilselskapet i Valdres ble stiftet av fire gårdbrukere fra Nordre og Søndre Land. Selskapet fikk navnet Automobil A/S Jotunheim, og kjørte med fire åpne sju-seters biler av typen Armstrong – Whitworth. Det tredje bilselskapet i Valdres ble stiftet av fire sogninger og seks valdriser. Selskapet skaffet seg tre biler, to Lorrain-Dietrich og en Armstrong – Withworth, alle åpne med sju passasjerseter. Med bakgrunn i disse tre selskapene hadde Valdres i 1910 et høyt antall rutebiler, med hele 11 motorkjøretøyer med Fagernes som fast endestasjon. Selv om tilbudet for befolkningen nok ble bedre med den begynnende rutetrafikken, var det nok ikke alle som var like fornøyde, for eksempel de gamle vognmennene, som med rutebilens ankomst mistet store deler av sitt næringsgrunnlag.

Fra avisen Valdres 1910: ”Turisttrafikken efter Valdresruten har i sommer vært meget god. Av de om lag 100 vognmænd som tidligere har vært beskjeftiget med skydsbefordring i ruten, har over halvparten trukket sig tilbake i sommer, tvunget dertil av de 11 automobiler som forskjellige selskaper satte i drift, og som vel maa sies at beherske trafikken nu”.

A/S Jotunheimen og Valdresruten Bilselskap

Motorvognregisteret 1913-1919 (Statsarkivet Hamar, POLV-003, serie L)I 1911 begynner Automobil A/S Jotunheim og A/S Valdresrutens Automobilselskap å samarbeide om ruteplaner og takster, i stedet for å kjøre utelukkende konkurrerende ruter. Året etter ble også Haavelsrud med i samarbeidet som kalte seg De forenede Automobilselskaper i Valdres. Disse første årene med rutebiltrafikk i Valdres var kjøresesongen fra ca 1. juli til 15. september, og sjåførene tjente rundt 150 kr i måneden de første årene. Motorvognregisteret fra 1913-1919 i Vest-Oppland viser at A/S Jotunheimen, med adresse Fald, S. Land, gikk til innkjøp av en Armstrong Withworth til personbefordring. Dette skjedde i 1913 eller tidligere da registeret først ble opprettet i 1913. Prisen var 8000 kroner.

I en Beskrivelse av Kristians amt fra 1914 står det at det var sju faste bilruter den sommeren, hvorav tre hadde Fagernes og Valdres som sitt område. Rutene gikk mellom Fagernes – Tyin – Nystuen – Lærdal, Fagernes – Tyin, og Fagernes – Bygdin. De fire andre rutene i Kristians amt hadde baser i Gudbrandsdalen.

Busser oppstilt på Fagernes stasjon (Fotograf:ukjent, (c)Valdresmusea)Under 1. verdenskrig var det problematisk for rutebileierne å skaffe til veie bilgummi, olje og bensin. Siden krigsårene var travle år for rutebilnæringen i Valdres, med mye trafikk, så måtte de gamle vognmennene trå til med hesteskyss i enkelte tilfeller, særlig sommeren 1918 da rutebilene i Valdres måtte stå på grunn av vanskelighetene krigen førte med seg. I årene 1918-1919 skjer det store forandringer i organisasjonen av rutebilselskapene i Valdres. Haavelsrud trekker seg ut av samarbeidet med Jotunheim og Valdresruten, og en av innehaverne i Valdresruten fikk kjøpt opp hele 50 prosent av aksjene i Jotunheimen. Dette var noe som førte til enda tettere bånd mellom de to selskapene, før en endelig oppløsning av de to, med overføring av selskapenes eiendeler til det nystiftede A/S Jotunheimen og Valdresruten (JVB) – et selskap som fortsatt er i full drift.

Utdrag fra Norges Bilbok 1935 viser registrerte vogner både hos Etnedal kommunale bilselskap og As Jotunheimen og Valdresruten (Norsk Teknisk Museums bibliotek, Norges Bilbok 1935)JVB var aktive i arbeidet med å få helårsforbindelse over Filefjell. Vinteren 1931/32 ble veien holdt åpen til Nystuen, og vinteren etter fram til Maristuen. Det var folk både fra Valdres- og Lærdalsiden som deltok i arbeidet med å holde veien åpen. Først vinteren 1936/37, etter samarbeid mellom Staten og JVB lyktes man med å holde fjellovergangen vinteråpen. Dette var en enorm oppgave, og til tider var det så mange som 100 menn som arbeidet med snøryddingen på denne strekningen.

2. verdenskrigs rasjonering på både bensin, bilgummi og reservedeler førte til en del endringer hos JVB. Blant annet vedtok selskapet å montere knottgenerator på bussene. Denne løsningen gav imidlertid en del mindre trekkraft enn bensinen, så særlig i motbakke påvirket dette bussenes rutetider, og sjåførene måtte derfor kjøre enda fortere i nedoverbakkene for å ta igjen den tapte tiden. Selv om krigsårene var vanskelige for JVB gjorde de flere investeringer disse årene, og mot slutten av krigen ble selskapet også eiere av to rutebåter, én på Bygdin og én på Tyin.

Billett fra strekningen Eidsbugarden - Tyin, 1972 (Eier: Ulf Berntsen)Det var imidlertid ikke bare i buss- og båttrafikk JVB engasjerte seg. I 1947 kjøpte JVB sin første weasel, til transport av gods og personer på ubrøytede vinterveier. Weaselen var derimot ikke særlig egnet til personbefordring, så året etter investerte JVB i snowmobiler med kapasitet til 14 personer. Om vinteren trafikkeres fortsatt ruten Eidsbugard – Tyin og Beitostølen – Bygdin med snowmobiler. I tillegg til nye vinterruter i fjellet, fikk JVB kort tid etter krigen i gang ruteforbindelse til Gjøvik. Dette var med på å lette sykehustransporten, siden Valdres sognet til Gjøvik sykehus. Det ble også så tidlig som i 1947 arbeidet med en direkterute mellom Oslo og Valdres.

I 1975 var JVB en av landets største aktører på turkjøring. På dette tidspunktet hadde selskapet 73 ansatte, 70 busser, 12 beltebiler og en omsetning på 9.5 millioner kr. Samtidig var selskapet sterkt inne i hotelldrift, og var hovedaksjonærer i selskapet AS Valdres Lastebilselskap.

JVB-bussen E-15546 (Fotograf: SVB, (c) Rutebilihistorisk Forening)JVB var i mange år stor aktør når det kom til turisttrafikk og rutekjøring. JVB har hatt direkteruter fra Fornebu og fra danskebåten, egne Panoramaturer, Fjell og Fjord turer, samt egne busskonvoier til Gøteborg for å hente svenske turister. Hotellutbyggingen på Beitostølen, Sanderstølen, Fagernes, Nystuen og Tyin gav også etter hvert behov for en direkterute mellom Oslo og Valdres. Det var likevel første i 1985 at Valdresexpressen ble en realitet i samarbeid med Årdal Billag, Engeseth Busslinjer og AS Valdresbussen. Det var imidlertid et godt tidspunkt for denne etableringen, da det året etter ble gitt konsesjoner til flere gjennomgående ruter landet over.

I 1988 fikk turkjøringen JVBs turkjøring en knekk på grunn av Tsjernobylulykken. Det var særlig amerikanske turister som avbestilte turer. Allerede året etter snudde imidlertid trenden igjen, og fra 1986-1989 hadde JVB 17 prosent stigning i belegget og 28 prosent på inntektene. Fra 1/1-89 kom to ekstra avganger på ekspressruten Oslo – Valdres - Åndalsnes i tillegg til de fire man allerede hadde. Videre var JVB sterkt inne i transportavviklingen under OL på Lillehammer i 1994, med 60 busser som til sammen i løpet av de 2 ukene begivenheten varte fraktet 45.000 passasjerer. I 1995 blir JVB Tur stiftet, et datterselskap som i hovedsak skulle ta seg av selskapets turkjøring.

Etnedal Bilruter

A/L Etnedal Bilruter ble stiftet tidlig på 1950-tallet, men har røtter helt tilbake til 1917, da den første kombinerte lastebilruten ble opprettet i Etnedal. Etnedal Kommunale Automobilselskap, som virksomheten ble hetende, utvidet i løpet av få år med flere biler, blant annet en Mercedes personbil i 1920 og en Westscott sju-seter i 1921. I 1933 fikk selskapet sin første buss, en 11-seter Chevrolet med registreringsnummer E-3487. I tillegg til det kommunale selskapet ble det etter hvert etablert flere private bilruter med base i Etnedal. Blant annet startet Skattebo en rute mellom Nord-Etnedal og Fagernes rundt 1930. Denne ruta ble senere overtatt av Fauske/Grønbrekk.  Før denne ruta var skikkelig etablert var det allerede startet opp en fast bilrute mellom Oset i Nord-Etnedal og Dokka i 1929. Ruten ble betjent av en Ford 1927-modell.

Som nevnt ble A/L Etnedal Bilruter stiftet tidlig på 1950-tallet. Selskapet var da en sammenslutning av det tidligere kommunale bilselskapet og tre private rutebileiere. Ved sammenslåingen hadde selskapet 6 biler. Bare ti år senere hadde vognparken økt med fire, til ti, og i 1975 var det igjen utvidet med tre vogner til et totalt antall på 13 busser i 1975, og 14 ansatte – mot ti i 1960. I 1976 stod selskapets nye forretnings- og verkstedbygg ferdig, som igjen delvis ble leiet ut til datterselskapet Etnedal Bilverksted A/S. I 1985 investerte selskapet i enda et nytt bygg. Denne gangen med garasjeplass til fire busser. I tillegg til personbefordringen, særlig skolekjøring, driver selskapet også stort i godstransport. I de første årene var melketransporten særlig viktig.

Etnedal Bilselskaps farger var i mange år grønn som hovedfarge med gråhvitt tak, fram til 1987 da selskapet innførte nytt fargeskjema på turvognene; denne gangen hvite, med røde og blå striper på midten, og røde skjørt. I 1989 ble selskapet rangert som nummer to i Oppland når det gjaldt standard på bilparken. Det siste store merkeåret for Etnedal Bilruter var 2003, med overtagelsen av Nettbuss Ringerikes avdeling i Bang i Sør-Aurdal; med tilhørende materiell og ruter, samt Grans Godsruters to vogntog og to sjåfører med fast rute mellom Valdres og Oslo.

Her kan du finne kilder og litteratur brukt i denne artikkelen.