Dølavegen - Isveger på Mjøsa

Norges største innsjø, Mjøsa, har gjennom tidene dekket mange og ulike behov. Før 1900 hadde innsjøen størst betydning som kommunikasjonsåre og spisskammer med sitt rike fiske. I våre dager er innsjøen en stor kraftprodusent og drikkevannskilde. Den har og stor betydning som naturområde for friluftsliv og rekreasjon.

Tidligere foregikk kommunikasjonen i området ved å gå til fots, kløyve eller ri med hest. Over Mjøsa rodde folk i småbåter, eller kombinerte roing med seiling i store lastebåter sommerstid. Den største varetransporten foregikk imidlertid på vinteren, med hest og slede på frossen mark og over isen på Mjøsa. Dette var også årsaken til at alle markedene i distriktet ble avholdt på denne tiden.

Isveien som gikk langsetter Mjøsa, mellom Eidsvoll og Fåberg ble tidligere kalt "Dølavegen". Som navnet tilsier var det gudbrandsdøler som dominerte trafikken på strekningen. For mange bønder var frakt av varer med hest og vogn over isen vinterstid en viktig attåtnæring som ga en brukbar fortjeneste siden bøndene hadde utstyret selv.  Bøndene fraktet kornvarer, slakt, vilt vadmel og brennevin til byen.

Isvegene gikk både på langs og på tvers av Mjøsa, og kan sees på som de første bruene over fjorden. Når isen stanset dampskipstrafikken på 1800-tallet fikk isvegene stor betydning for vare- og persontransporten.  Vi vet at båttrafikken på Mjøsa i 1877 fraktet hele 44.000 passasjerer – og ut fra det kan vi anta at trafikken på vintervegen også må ha vært betydelig. Etter utbyggingen av jernbanen fikk nord-syd traseen mindre betydning – da det meste av varetransporten ble sendt med jernbanen.

Tidvis har det vært oppnevnt egne oppsynsmenn for isvegene på Mjøsa. Disse hadde ansvar for å stake opp veien, legger bruer over råk og å foreta ismålinger. På 1950-tallet skulle isens tykkelse måles en – to ganger i uken. På senvinteren skulle den måles hver tredje dag.

Selv om det var egne oppsynsmenn på isvegene var det ikke ufarlig å ferdes der. Både dyr, mennesker og last har gått tapt opp igjennom årene.  I 1952 gikk for eksempel en lastebil med levende okser igjennom isen.  Mjøsa er flere hundre meter dyp enkelte steder, så at det å ferdes på isvegene var risikofylt er det ingen tvil om. Til tross for farene ved isvegen så ble den flittig brukt langt opp på 1900-tallet. Isvegene ble sett på som snarveger over til den andre siden, og det gjorde igjen frakt av varer og tjenester billigere.  Med veksten av antall biler utover på 1900-tallet økte også faren for ulykker på isvegene. Særlig var de store lastebilene utsatt.

Isvegen ved Moelv var i drift med kommunal støtte fram til 1982, da bruer og sterke ferger som kom seg igjennom isen hadde avløst de tidligere isvegene på Mjøsa. Offentlige isveger på Mjøsa er nå historie, men de har lenge hatt en sentral plass i samferdselen i regionen.

Her finner du kilder og litteratur brukt i denne artikkelen.