Kongsferder gjennom Gudbrandsdalen

Gudbrandsdalen som ferdselsåre har vært viktig så lenge det har vært folk i området. Som en av hovedferdselsårene til å knyttet to av landets største byer sammen er det klart at dalføret har hatt en spesiell betydning for samferdselen, ikke bare lokalt men også på landsbasis.

Allerede i sagaene får vi beretninger om store følger som kommer igjennom dalen. Disse store gruppene av mennesker var ofte ute på reise sammen med kongen – eller i det minste i kongens ærend. Den mest kjente av disse historiene er kanskje den da Olav Haraldsson og hans følge kom til Hundorp og Dale-Gudbrand, til hest og til fots, for å kristne gudbrandsdølene.

Christian 4. (bildet er hentet fra Wikimedia Commons)Gjennom middelalderen og i nyere tid har Gudbrandsdalen vært et dalføre hvor både konger og dronninger og andre stormenn har passert igjennom på sin vei mellom Oslo og Trondheim.  Under den lange 400 års natten, da Norge var i union med Danmark, var det likevel ikke ofte at kongene, som hadde sitt faste tilholdssted i Danmark, kom til Norge. Og enda sjeldnere benyttet de seg av ferdselsåren igjennom Gudbrandsdalen. Men noen var det likevel. Christian 4. var for eksempel i Norge hele 28 ganger i løpet av sin regjeringstid.

Etter 1660 og innføringen av det eneveldige arvekongedømme i Danmark/Norge tok etterhvert flere regenter en lengre Norgesreise, og ofte var Gudbrandsdalen en selvsagt del av denne reisen. Disse regjerende monarkenes Norgesreiser, og senere kroningsferder og signingsferder, er et godt bilde på den samferdselsmessige utviklingen som har vært igjennom de siste 3-400 år.

I 1685 tok Christian den 5. seg fram gjennom Gudbrandsdalen til hest. Han var på vei fra Oslo, via Kongsvinger, Hamar og Gudbrandsdalen til Trondheim. Sørover gikk ferden langs vestlandskysten. Han oppholdt seg ikke lenge i Gudbrandsdalen, men han spiste middag på Øyer prestegård, og overnattet samme kveld på prestegården på Fron.  Videre gikk turen til Tofte og så til Hjerkinn. Underveis fikk kongen og hans følge se den bratte og steile norske naturen, og både fossefall og klipper ble spesielt lagt merke til.  

Om lag 20 år senere kom det nok en kongeferd igjennom dalen. Også denne foregikk naturligvis til hest. Nå var det Frederik 4. som i 1704 tok turen sørover Gudbrandsdalen, da han reiste fra Trondheim i retning Oslo.  En mann i kongens følge beskriver fjellene i Gudbrandsdalen på følgende vis: “… da Fieldet er saa brat mange Stæder, at endskiønt jeg havde satt mig til Hest, for at Kongens Chaise skulle blive lettere, Saa havde dog ikke de forspænte Hæste kundet trække den op, uden endeel Bønders Hielp, som understøttede den…”

Både Christian 6. og Frederik 6. la også sine Norgesferder igjennom Gudbrandsdalen. Henholdsvis i 1733 og i 1788. Frederik var kronprins da han gjennomførte sin Norgesferd.

Det var først med de svensk/norske kongeferdene at reiseformen endret seg.  Mens Karl 14. Johan la sin Norgesrute igjennom Østerdalen. Neste par ut var Karl 15. og hans dronning Lovisa. De kom til Gudbrandsdalen i 1860. På veien fra Oslo til Lillehammer hadde kongeparet benyttet seg av både jernbane og dampskip. Jernbane fra Oslo til Eidsvoll, og derfra tok hjuldamperen “Skibladner” kongeparet Mjøsa på langs helt til Lillehammer. Gjennom Gudbrandsdalen måtte transporten imidlertid foregå på “gamlemåten” med hesteskyss.  Kongens følge trengte til enhver tid 36 hester, og disse skulle alle byttes for hver mil. Det var bøndene og lokalsamfunnets ansvar å stille hester til kongens disposisjon og avisen “Lillehammer Tilskuer” kom fram til at det på hele strekningen trengtes 11-1200 hester. Vi kan derfor tenke oss hvilken enorm dugnadsinnsats som faktisk ble gjennomført for å få kongens følge igjennom dalen.

I 1873 reiste dronning Sofia og prinsene på samme måte; med jernbane til Eidsvoll og dampskipet “Kong Oscar” fra Eidsvoll til Lillehammer. Igjen var det hesteskyss som gjaldt igjennom Gudbrandsdalen.  Dronningens følge bestod av om lag 20 landauere og norske karjoler. Dronningen selv var plassert omtrent midt i følget, mens amtmannen kjørte i front. Det fortelles om jubel og stor glede i Gudbrandsdalen over dronningens besøk, og mange steder var det satt opp portaler av bjørkeløv og pyntet med blomster.  Det høytidelige følget overnattet på Skjeggestad i Ringebu. Dronningen og prinsene reiste videre over Lesja til Romsdalen og ble fraktet videre med en fregatt mot Trondheim, hvor de møtte opp med Kong Oscar 2. som hadde vært på rundreise i Nord-Norge forut for kroningen som var anledningen til at familien var kommet til Trondheim.

Den neste store kongsferden igjennom Gudbrandsdalen, kroningsferden til Kong Haakon og Dronning Maud skulle komme til å foregå på en helt annen måte. Det var om lag 10 år siden jernbanen var ferdigstilt og åpnet fram til Otta, og det nye kongeparet benyttet seg selvsagt av dette på sin kroningsferd. Første etappe var med jernbane fra Kristiania til Lillehammer hvor det ble avholdt festmiddag for 140 personer på Maihaugen.  Videre gikk ferden med tog til Otta, og hesteskyss fra Otta til Toftemoen på Dovre, og videre til Mølmen gård i Lesja.

Utviklingen gikk raskt i den første halvdelen av 1900-tallet og når det ble tid for Olav den 5. signingsferd igjennom landet i 1958 skulle deler av reisen foregå med bil. Signingsferden var lagt opp som en rundreise. Ferden gikk fra Oslo via Gudbrandsdalen til Trondheim og til Hjerkinn, Folldal og Røros med bil. Tilbake til Oslo gikk ferden med kongeskipet “Norge” langs kysten.  Olav den 5.s signingsferd igjennom Gudbrandsdalen er den foreløpig siste store kronings- eller signingsferd som har funnet sted i dalen. Da Kong Harald og Dronning Sonja foretok sin signingsferd i 1991 la de ruten nordover igjennom Østerdalen, og vendte sørover igjen langs vest- og sørlandskysten etter signingshøytideligheten i Trondheim. De delene av denne reisen som foregikk i innlandet foregikk også i bil, slik som den forrige.

Om en ny signingsferd blir lagt igjennom Gudbrandsdalen, og på hvilken måte transporten blir gjennomført, gjenstår å se.

Her finner du kilder og litteratur brukt i denne artikkelen.