Snøbrøyting

Snøbrøyting med hest på Toten i 1909 (Fotograf: A. Skinderviken, (c) Mjøsmuseet, R79/59/2)Vinterens luner kan gi store utfordringer til bilister og andre veifarende. Biler som står fast i snøskavler eller brøytekanter er ikke et nytt fenomen, og av gamle dokumenter kan vi se at merking og brøyting av veger har vært et aktuelt tema allerede fra før bilen ble tatt i bruk på de norske veiene.

Snørydding av veier gikk ofte inn under det vedlikeholdsarbeidet som lå til hver rode, og de ansvarlige hadde ofte kjørelister de måtte følge, slik at de visst når det var deres tur til å kjøre. Når det gjaldt snøkjøring gikk hver rode under ett, og medlemmene i roden kjørte derfor igjennom hele roden, og ikke bare "sin" del av den.

Om vinteren skulle man, i tillegg til snøkjøringen, sørge for å forberede sommerens arbeid ved å bruke slede til å frakte grus og sand fram til steder hvor det skulle gjøres vedlikeholdsarbeid om sommeren.

Brøytemannskapets små hjelpere

Det å rydde veg i snøfokk og hvite vinterlandskap kan være en utfordring selv med dagens moderne brøyteutstyr. Automobiler på brøytet vei gjennom Baatskaret i Østre Slidre (Foto: Valdresmusea)Brøytebilene er store, sterke og du kan ikke unngå å hverken se eller høre det hvis det er en i nærheten. I tillegg til brøytebilen er imidlertid et av brøytemannskapenes viktigste hjelpemidler de svært så unnselige og enkle brøytestikkene.
Brøytestikkenes oppgave er å være vegmerker og nettopp det å merke vegen ble gjort også lenge før brøytestikkene, slik vi kjenner dem i dag, ble oppfunnet. Det kunne være forskjellige grunner til å legge vegen for eksempel over islagte vann eller myrer vinterstid, og da var det viktig å merke vegen skikkelig slik at hestedoninger kunne finne vegen og kjøre der hvor det var framkommelig.
Etter hvert som det ble flere og flere biler og bilruter kom til å kreve vinteråpne veger. Dette kom til å forandre vegmerkingens funksjon fra å være merker for å finne vegen, til å være merker som skulle legge til rette for brøyting av vegen – altså brøytestikker.
De første forsøkene på å bruke brøytestikker foregikk vinteren 1928/29 i Sogn og Fjordane. Det var vegvokter og oppsynsmann John G. Aase som regnes som oppfinneren av de bøyelige brøytestikkene slik vi kjenner dem i dag. Når de bøyelige brøytestikkene ble en vanlig del av vintervedlikeholdet ved vegene er litt usikkert, men de var hvert fall stedvis i bruk i Oppland før 1935.
Her kan du se en digital fortelling om en biltur gjennom snøstormen i februar 1931. Snøplogen som opptrer i filmen er fra Øveraasens Motorfabrikk AS på Gjøvik.