Epoken fra 1945 til 1961 var Arbeiderpartiets storhetstid, med rent stortingsflertall. Det var følgelig Arbeiderpartiets politikk og ideologi som ble satt ut i livet, men ideen om et forbrukersamfunn basert på planlegging og styring hadde bred oppslutning også blant andre partier. Det at samfunnsutviklingen i så stor grad skulle baseres på et økende forbruk av varer og tjenester var sterkt inspirert av USA. Målet var å erstatte knappheten på alle typer av varer med et samfunn preget av et stadig økende forbruk. Knappheten skulle erstattes med overflod. Ved hjelp av reklame skulle nye og bedre produkter erstatte de «gamle». Ikke fordi de var utslitt, men fordi de «nye» var bedre. Begrepet bruk og kast ble etter hvert sett på som en nødvendighet for økt og bedret levestandard.

Fotoforretningen J. L. Nerlien i Nedre slottsgate 13 tilbød i 1968 ulike produkter innen foto og film. Foto: Leif Ørnelund/Byhistorisk samling/Oslo museumEtterkrigstida ble starten på en kontinuerlig økonomisk vekst totalt sett som har vedvart fram til i dag. Riktignok med enkelte tilbakeslag. Rolf Aabrge og Jørgen Modalsli i Statistisk sentralbyrå[1] påpeker at når et land opplever en periode med økonomisk vekst, vil den økonomiske velferden til innbyggerne sett under ett være avhengig av hvordan de økte inntektene fordeler seg på individnivå. I mange land går mesteparten av økte inntekter til en liten, men innflytelsesrik minoritet. Men dette skjedde ikke i Norge. Her ble inntektene jevnere fordelt blant ulike befolkningsgrupper i flere tiår framover. 

Reallønna[2] ble fordoblet fra 1945 til begynnelsen av 1970-årene, og det private forbruket ble nesten tredoblet. Samtidig ser vi en utjevning av forskjellene mellom ulike lag av befolkningen med hensyn til inntekt. Dette førte til at de laveste lønnsgrupper fikk en raskere vekst enn gjennomsnittet. En byråsjef tjente før krigen mer enn dobbelt så mye som en vanlig arbeider. Tidlig på 1970-tallet var forskjellen redusert til det halve.[3] Se også kapittelet over og omtalen av Gini-diagrammet og den fallende økonomiske ulikheten i befolkningen som varte fram til omlag 1980.

 

Definisjon av lønns-, inntekts- og formuesbegrepet

Lønn er, etter at vi gikk over fra natural- til pengehusholdning, de pengene vi sitter igjen med etter at skatter og avgifter er betalt. Såkalt netto lønn. Inntektsbegrepet, derimot er langt mer innfløkt. Likeledes hvordan begrepet best skal kunne defineres for å kunne sammenliknes over tid. Ideelt skal det fange opp alle inntekter en person mottar, både lønns- og kapitalinntekter i tillegg til frynsegoder. Inntektsdata kommer i de senere årene fra skattestatistikken og ligningsregisteret og inntektsbegrepet er bygd opp for skatteformål. Det kan føre til utelatelse av mange ønskelige faktorer i et ideelt begrep som blant annet verdien av egenproduksjon og verdien av frynsegoder i arbeid. Disse faktorene kan være vanskelige å verdsette og å måle, noe som kan være en grunn til at de er utelatt. Dessuten burde ideelt sett «inntektsstrømmen» fra egen bolig og verdien av gratis eller subsidierte offentlige tjenester vært inkludert, men relevante data har ikke vært tilgjengelig tilbake i tid.  (Merethe Eriksrud Lund side 42.)
Formue er i privatøkonomisk forstand summen av den økonomiske verdi av de gjenstander og rettigheter som tilhører en person med fradrag av gjeldsforpliktelser. 

Fortsett >>


 

[1] Artikkel: Fordelingen av inntekter i Norge fra 1875 til i dag.  Rolf Aabrge og Jørgen Modalsli, Statistisk sentralbyrå 2014. 
[2] Reallønn er den mengde varer og tjenester en lønnsmottaker kan kjøpe for sin lønn. Dersom lønnen stiger sterkere enn konsumprisindeksen, vil reallønnen øke, mens den vil synke dersom konsumprisindeksen stiger sterkere enn lønnen. Referanse: Store norske leksikon. https://snl.no/reall%C3%B8nn (18.01.19)
[3] Artikkel Even Lange. Høyere levestandard, mindre forskjeller. Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/velferdsstat-og-vestvending/mennesker/1803-hoyere-levestandard-mindre-forskjeller.html (18.01.19)