Da utviklingen skøyt fart etter krigen var det etter hvert blitt et behov for reformer i forvaltningen. Ikke minst gjaldt dette i fylkeskommunen. Den gamle fylkeskommunen hadde i grunnen skranta i mange år, og hadde vært i veien for mer moderne planlegging og drift.   

I 1954 kom det en felles kommunelov for herredskommuner og byer.  Selv om loven fortsatt slo fast at fylkeskommunen fortsatt skulle bestå av herredskommuner. Var den et bevis på at herredskommuner og bykommuner måtte ses i sammenheng. Etter hvert skal vi se at synet på at byene måtte inn som medlemmer av fylkeskommunen på linje med landkommunene slo rot.

Scheikomiteen

Nikolai Schei (1901-1985, født i Førde) var en norsk embetsmann, cand. jur. Foto: Store norke leksikonDet var ikke lenger noe praktisk forskjell mellom by- og landkommuner. Hele behovet for reformer førte til at et i 1946 ble nedsatt en Kommuneinndelingskomite. Komiteen fikk Fylkesmann Nicolai Schei som formann. Først og fremst la den grunnlag for de endringer i kommuneinndelingen som fant sted på 1950 og 60- tallet. Der antallet herreder og byer ble redusert med nesten 300. Men vi skal se at komiteen også fikk betydning for de strukturelle endringene i fylkeskommunen som fulgte.

Schei komiteen la fram sin innstilling i 1951.  I innstillingen ble det lagt vekt på de strukturelle likhetene som var skjedd over tid mellom by- og landkommuner, og at det var et stort interessefellesskap mellom byene og dets omland. Konklusjonen var at byene måtte med i fylkeskommunen på lik linje med landkommunene.

Schei komiteen vurderte også hvordan en ny fylkeskommune skulle organiseres, og hvilke oppgaver den skulle påta seg. Den fylkeskommunen komiteen samlet seg om lå i at den som fellesorgan for større distrikter løser oppgaver som er for omfattende og store for primærkommunene, men som samtidig bygger videre på selvstyreprinsippet.    

 Av kjerneoppgaver fylkeskommunen skulle ivareta var: helsevesenet i videste forstand, kommunikasjon, utjevning mellom kommunene, videregående opplæring og el. forsyning.

 Lex Ulrik

 Nicolai Schei la grunnlaget for debatten om kommuner og fylkeskommuner som preget 1950 tallet. Og det va særlig byenes medlemskap som var gjenstand for debatt.

Kommunalminister Ulrik Olsen deltok aktivt i debatten som fulgte.  I et foredrag han holdt i 1956, og som ble gjengitt i Kommunalt Tidsskrift, ga han uttrykk for sine tanker og ideer. Hans tanker ble gitt et eget navn: Lex Ulrik.Johan Ulik Olsen.  Representerte Arbeiderpartiet på Stortinget fra 1934 til 1961. Olsen ble statsråd i det nyopprettede Kommunal- og administrasjonsdepartementet i 1948, og han satt deretter som sjef for kommunaldepartementet gjennom tre regjeringer fram til 1958. Foto. Hitra historielag.

Han ga uttrykk for at flere oppgaver måtte flyttes over til fylkeskommunen, men en forutsetning var at de besluttende organer måtte få en sammensetning som bedre representerte folkeviljen. Fylkestingets medlemmer måtte velges gjennom direkte valg.

Videre ville Olsen finansiere fylkeskommunen gjennom direkte beskatning, ikke via den gamle partisjonsbeskatningen. Dermed kunne kommunene slippe å tenke på bidrag til driften av fylkeskommunen.  Ulrik Olsen ville omdanne fylkeskommunen fra en sekundær kommune til en primærkommune, med valg og organisering lik andre primærkommune. Tanken om en egen administrasjon og en endring av fylkesmannen som den øverste administrative leder hadde ennå ikke modnet.

 

Fram til 1964 hadde fylkeskommunen ansvaret for følgende funksjoner:

  • I svært begrenset omfang drift av sykehus. Det dreide seg gjerne om kjøp av tjenester fra sykehus drevet av organisasjoner o.l.
  • Samferdsel: Drift og bygging av fylkesveger. Tildeling av løyver innen samferdselssektoren. Se også Samferdsel i Oppland.
  • På skolesektoren var det noen landbruksskoler, husmorskoler og enkelte yrkesskoler samt gymneas(videregående skoler).
  • Fylkeskommunen hadde ansvaret for fordelingen av statlige utjevningstilskudd til herredene. (skatteutjamningsmidler).
  • Fylkeskommunen var med å finansierte virksomheter drevet av i hovedsak herredskommunene selv. 

Fylkeskommunen fungerte dessuten som et økonomisk utjevningsorgan, der fattige landkommuner fikk overført midler som stammet fra rikere landkommuner.