Da krigen var slutt, var det europeiske grensekartet endret. Store deler av Europa lå i ruiner. Flyktningproblemet var stort, og millioner var hjemløse. Det var etablert et skille mellom øst og vest, den østlige sovjetiske blokken mot det frie kapitalistiske vest. Den kalde krigen, som vokste fram av dette skillet, skulle prege det politiske og økonomiske landskapet de nærmeste 45 årene. Norges medlemskap i NATO i 1949 plantet Norge trygt innenfor den vestlige alliansen dominert av USA. De vestlige land var allerede på slutten av 1940-tallet preget av åpne grenser, og egne program ble satt i gang for å tiltrekke seg arbeidskraft utenfra. Dette skapte en betydelig strøm av arbeidskraft fra sør og nordover. Denne europeiske folkeforflytningen varte fram til omlag 1970. Norge var i liten grad berørt av denne innvandringsbølgen. Kun få fant vegen til Norge. I 1970 var bare 2% utenlandsk fødte, og nesten halvparten av disse kom fra andre nordiske land. (Brochmann og Kjeldstadli, s. 203).

Mye av forklaringen ligger i at Norge lå i utkanten av Europa. Norge var rett og slett ikke ansett som et fristende mål for de som ønsket å søke lykken i et nytt land.

Det er i denne sammenhengen viktig å merke seg at myndighetene fra starten av i stor grad tilla kommunene ansvaret for å motta og integrere de få flyktningene som faktisk kom til Norge etter krigen. Dette var en metode som også skulle prege den økende flyktningestrømmen som kom mot slutten av forrige århundre og inn i det nye. Videre valgte myndighetene å samarbeide tett med frivillige organisasjoner i integreringspolitikken. Denne desentraliserte modellen for integrering av flyktninger må ses på som en del av den norske velferdsmodellen. Dette står i motsetning til Sverige hvor det er de sentrale myndighetene som har ansvaret.

Endring av fremmedloven

OECD (Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling) ble opprettet i 1948 for å gjennomføre Marshallplanen (Wikipedia. Se nettadresse under referanser). Den utviklet seg til å bli en organisasjon som også krevde fri flyt av arbeidskraft. Som medlemsland måtte derfor Norge revidere fremmedloven av 1927 (Brochmann og Kjeldstadli, 2014, s. 204).

Den første, samlede fremmedlov ble vedtatt i 1927. Lovens nye hovedbestemmelse var at enhver som ville søke eller ta arbeid i landet, måtte ha fått innvilget arbeidstillatelse før innreisen. Det ble innført regler om oppholdstillatelse, og det ble gitt regler om avvisning, som supplement til utvisning. Loven ga videre anvisning på noen rettssikkerhetsprinsipper som saksbehandlingsregler ved utvisning, adgangen til å gi uttalelse til saksbehandlende myndighet og klage på avslag. Forbudet om adgang til landet for sigøynere og ”andre omstreifere” ble absolutt (Wikipedia. Fremmedloven av 1927).

I praksis innebar revideringen at det ble åpnet for fri innvandring til Norge. Dermed var det og slutt på den klare diskrimineringen av minoriteter.

Den første ”bølge” av arbeidsinnvandring.

Hva er forskjellen på flyktninger og arbeidsinnvandrere? Den vanlige oppfatningen er at en flyktning er et menneske i nød med behov for beskyttelse; mennesker som er tvunget til å forlate sine hjemsteder som følge av krig eller andre typer katastrofer. Arbeidsinnvandring derimot er økonomisk motivert. Arbeidsinnvandrere vil skaffe seg arbeid, eller arbeid som er bedre betalt enn på deres hjemsted. I realiteten er ikke dette skillet så klart bestandig. Motivene kan gli over i hverandre, og ofte viser det seg at motivene er ganske sammensatte. Det gjør bildet mer komplisert. Men det er lett å se at mange kjemper en kamp for å oppnå flyktningstatus. Da er mulighetene for varig opphold langt større. Vietnamesiske båtflyktninger etter Saigons fall i 1975. Foto: Manhai/Flickr

Utover på 1970 tallet begynte det så smått å komme innslag av fremmed arbeidskraft til Norge. De fleste slo seg ned på Østlandet og i Oslo. Der de inngikk i voksende sektorer innen industri og service-sektoren, særlig hoteller og restauranter. De første innvandrerne ble godt integrert, ofte gjennom giftemål. Men med arbeidsinnvandringen kom det ganske raskt fram negative holdninger. Søreuropeerne, som var i flertall, ble utsatt for nedsettende nye ord som «degoser» eller «druetråkkere».

Men etter hvert på 1970- tallet skulle Norge også få oppleve en mer global innvandring av arbeidskraft. De første ikke-europeiske innvandrerne kom fra nord-afrikanske land som Marokko, men også fra Pakistan og Tyrkia. Dette er senere blitt omtalt som et vendepunkt i nyere innvandringshistorie. Nyere tids arbeidsinnvandring var kommet for å bli (Brochmann og Kjeldstadli, s. 217).

 

Internasjonalt var 1970 tallet preget av urolige økonomiske tider. I en del land tok derfor mange til orde for innstramninger i innvandringspolitikken. Norge derimot opplevde en vedvarende økonomisk vekst på 1970 tallet, og arbeidsinnvandrere fylte viktige samfunnsoppgaver og bidro slik til denne veksten. Allikevel mente mange også i Norge, inkludert LO, at det var behov for innstramninger. Det var frykt for ukontrollerte tilstrømninger av billig arbeidskraft, og ordet «fremmedarbeiderproblem» ble etablert. Det ble foreslått innvandringsstopp. Denne skepsisen til innvandring var langt på vei et tverrpolitisk syn, og kan settes i sammenheng med diskusjonen som pågikk om norsk medlemskap i EEC (senere EU). Det er allikevel viktig å påpeke at det også oppsto store støttegrupper som sto på innvandrernes side. Slik var polariseringen i innvandringsdebatten godt etablert allerede på 1970 tallet.

Det ble tidlig avdekket at lovverket og offentlige instanser ikke var tilpasset den nye situasjonen. Det var og en realitet at innvandrerne hadde et fortrinn ved at de var fornøyd med lavere lønn og enklere forhold; de jobbet gjerne overtid og var mer mobile. «Snylter» ble hyppig brukt om innvandrerne, og de var av mange ansett som en trussel mot norske arbeideres tilkjempede rettigheter. Slike holdninger har vedvart fram til i dag.  Det ble derfor vedtatt en innvandringsstopp i 1975. Dermed var det ikke mulig å slå seg ned i landet uten videre. I realiteten var det mange former for unntak fra bestemmelsene. I løpet av de første 5 år etter innvandringsstoppen ble det innvilget 23.000 dispensasjoner. 25% gjaldt familiegjenforening, og drøye halvparten gjaldt for arbeidskraft det var særlig etterspørsel etter eller mangel på (Brochmann og Kjeldstadli, s. 232).

Det var i realiteten derfor ikke snakk om en innvandringsstopp, men en regulering. Dessuten var Norge etter hvert bundet opp av internasjonale avtaler innen Norden og med EU. Den kanskje største feilvurderingen som Norge og andre land gjorde var troen på at innvandringen var midlertidig. For med bedre økonomiske tider ville folk reise hjem. Men erfaringen har vist at folk stort sett har blitt boende.

Asylsøkere og flyktninger

Rundt 1980 så man konturene av en ny type innvandrere. Det var flyktningene. På slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet, kom chilenerne. Her var årsakene entydig politiske. Heller ikke denne gruppen av flyktninger var stor. Så kom båtflyktningene, som kom som følge av USA sin tilbaketrekning fra krigen i Vietnam. Dette var et varsel om hva som ville komme: uforutsigbarheten i flyktningestrømmer som følge av kriger og annet som tvang folk på flukt. I perioden 1986 til 1990 innvandret mange iranske statsborgere til Norge. I toppåret 1987 kom det nær 2000 iranske statsborgere (Integrering og Mangfoldsdirektoratet. IMDI. Se nettadresse under referanser). Årsaken til denne innvandringen var politiske tilstramninger i Iran. Ytringsfriheten ble sterkt innskrenket. Det var i stor grad folk fra den intellektuelle eliten og mange med høyere utdanning som flyktet.

Illustrasjon,  Erik Veigård Nordland Fylkeskommune På 1990-tallet utgjorde innvandrerbefolkningen 5,1%. Ordene «et multikulturelt Norge» ble et kjent begrep. To områder i Norge skilte seg klart ut med en langt høyere andel av innvandrere enn resten av landet. Det var Oslo, det sentrale Østlandet og Finnmark. Fra gammelt hadde Finnmark et relativt stort innslag av kvener. Kvenenes opprinnelse er finske bønder som har kommet over en periode på flere hundre år. I dag utgjør kvenene omlag 15.000 mennesker. I 1986 kom de første tamiler til Finnmark. Deres opprinnelse var Sri Lanka. I Vadsø bodde det

300 tamilske familier på midten av 1990 tallet. De jobbet i fiskeindustrien. Dette var en tid da Nord -Norge trengte arbeidskraft i fiskeindustrien. Allikevel var det problematisk å få de integrert i lokalmiljøet (Brochmann og Kjeldstadli. 2014, side 304).

Krigene på Balkan på 1990-tallet førte til nye store flyktninggrupper. Den desidert største gruppen som kom til Norge var bosniere. I 2014 utgjorde denne gruppa 17.000, og var slik landets 8. største gruppe innvandrere i Norge. Bosnierne er stort sett spredd over hele Norge. Flyktninger fra det tidligere Jugoslavia sett under ett, utgjorde i 2006 i underkant av 40.000. Dette gjorde disse til den største flyktningegruppen i Norge (Wikipedia. Bosniere i Norge. Se nettadresse under referanser).

Nettopp krigene på Balkan og den store flyktningestrømmen i kjølvannet av disse, bidro til en innstramning i norsk flyktningpolitikk. I begynnelsen av dette århundret kom det færre flyktninger til Norge. Det ble fra myndighetenes side lagt større vekt på å hjelpe flyktningene i nærområdene framfor å ta dem inn i Norge. Rundt 80% av asylsøkerne i Norge fikk tidlig på 2000-tallet avslag på sine søknader. Asylsøkerne på begynnelsen av 2000 tallet kom fra land som Afghanistan, Serbia, Montenegro, Russland og Somalia.

Arbeidsinnvandring

Norge som et av meget få land, bestemte seg gjennom to folkeavstemninger å stå utenfor den europeiske unionen. Allikevel måtte Norge gjennom Schengen-avtalen åpne sine grenser for de 26 medlemslandene som inngikk i Schengen-samarbeidet. Det ble slutt på all passkontroll eller visum. Videre ble Norge med i EUs indre marked. Det innebærer fri flyt av varer, tjenester, kapital og personer, kjent som de fire friheter. De økonomiske fordelene er mange, og det har hatt mange positive effekter på norsk økonomi. Men det har også hatt sine klare problematiske sider.

Norge har på mange måter vært annerledeslandet de siste 30 årene ved å ha nytt godt av en sammenhengende økonomisk oppgang og velstandsøkning. Vi har mer eller mindre sluppet unna de til dels kraftige nedgangstider som mange land har vært gjennom. Svaret på hvorfor det har skjedd, er selvsagt oljen. Behovet for arbeidskraft har vært stor, og det har vært nødvendig å importere arbeidskraft, både høyt utdannede og vanlige arbeidsfolk. I bygge- og anleggsbransjen, deler av industrien og i helsesektoren har behovet vært stort. Knapphet på arbeidskraft har fortsatt inn i det nye årtusenet. Det store innslaget av utenlandsk arbeidskraft har i økende grad strømmet inn fra ulike land. Mange har kommet fra østeuropeiske land med vesentlig lavere levestandard. Dette har vist seg å ikke være problemfritt, da det fra starten skapte et klassedelt arbeidsmarked. Mange har blitt utnyttet og kraftig underbetalt. Selv om regelverket i arbeidslivet gjelder for alle, er det vanskelig å overholde.Kilde. Nordland fylkeskommune