Skildring fra Toten

Svundne tider

Martin Kubberud (f. 1854), lærer på Ø. Toten, skrev og publiserte i aviser en rekke biografier, artikler og tidsskildringer. Noen av disse er samlet som utklipp i biblioteket til Toten økomuseum, nr. 8053. I en serie av tidsskildringer skriver han som del V følgende som forteller om en husmannsfamilies skjebne:

Det jeg her vil fortelle hendte i min hjembygd i slutningen av sekstiårene [d.v.s. 1860-åra]. Jeg var den gang bare en smågutt, men minnes det allikevel så godt som om det hadde hendt dette år.

Under en av de største gårder i bygda lå en ørliten husmannshytte som kaltes ”Koppen”. Dette elendige skur som lå i en utkant langt unna gårdens velbygde huser, var så brøstfeldig at man nu tildags vanskelig kan tro at et sådant hus var bolig for mennesker.

Et lite vindu med små ruter sendte sparsomt lys inn i hyttens eneste rum. Veggene var halvråtne, og det lyste hist og her ut gjennem veggfarene. En elendig skorstensmur med en tut gjennem det utette tak og en ovn, om det kunde kalles så, bestående av to gamle avdankede gryter, den ene lagt ovenpå den annen. Utenfor intet vedskjul m.m.

Hyttens beboere var mann, kone, og ca. 6 ukonfirmerte barn, alle fillete, skidne og gråbleke av – sult. Fortjenesten husmannsfolk, inderster og andre arbeidere som almindelig sorterte under fellesbenevnelsen ”fæinten”, var i den tid sørgelig liten, og følgen derav var oftest den svarteste armod. For å bøte på nøden blev barna som regel sendt ut på betlerstien.

Således også med den familie jeg her forteller om. Jeg tror ingen i bygda led så stor nød, skjønt den kaksebonde, hvis husmannsfolk de var, hørte til bygdens ”beste” menn og som sådan holdt et flott hus med selskaper titt og ofte og lot sine døtre gå på stas.

Nød bryter lov, sier ordspråket. Armod avler forbrytelse. For ikke å fryse sig fordervet i det skur de bodde i, tok disse stakkarer mer ved i sin husbonds hjemskog enn de hadde lov til, og når sneen var altfor dyp, hendte det vistnok ikke sjelden at de ribbet skigaren i nærheten av hjemmet. Dette vakte, som rimelig var, gårdbrukerens forbitrelse, og formodentlig var dette misgrep årsaken til den scene som han satte i gang.

Tidlig om våren 1868, mens sneflekker enda lå hist og her utover marken, solgte han hytten for en spottpris på den betingelse at kjøperen straks skulde rive den ned og føre den bort. Morgenen etter at salget var skjedd, fikk kjøperen med sig et par menn og gjorde som avtalt var.

Husfaren var borte på arbeide; også nå. Den stakkars kone måtte nå med sine små halvnakne barn ut i vårkulden. Hun visste ingen annen råd enn å ty til sin bror, som var husmann på en plass under nabogården og som også satt i armodskår med en stor barneflokk.
Men lenge fikk hun ikke være der. Et par dager etter kom der fra den barske gårdbruker som eide denne plass, streng beskjed til husmannen at han øieblikkelig skulde jage dette pakket ut av huset; hvis han ikke gjorde det, skulde det gå ham og hans familie likeså ille.

Stakkars mennesker! Atter måtte de ut i kulden, og den arme kone var rent fortvilet.

----

Samme dag som dette skjedde, fikk min mor ved å se ut gjennem vinduet øie på disse elendige skapninger, som tilfeldigvis vandret på vein utenfor vårt hjem. Da de gikk vår dør forbi, skyndte mor sig ut, kalte dem tilbake og bad dem komme inn og varme sig. Hvilket skrekkelig syn! Det grøsser i mig den dag i dag, når jeg tenker derpå. Denne hjemløse kvinne med sine halvnakne barn med bare føtter, blåfrosne og skjelvende. Og så sårt som de gråt. Nei aldri glemmer jeg det syn. Mor fant fram en del klæsplagg og ga dem mat som de spiste med stor grådighet, og hun trøstet dem så godt hun kunde. Den arme kvinne takket og velsignet min mor for hennes godhet.

Far hadde noen år før kausjonert for et større pengebeløp, lånt i banken av en skomaker, som var i slekt med ham. Skomakeren reiste til Amerika fra både sin gjeld og sin familie, som han i 1870 fikk etter sig. Gjelden måtte far betale, og som erstatning for utlegget blev han eier av den bortdragne manns hus: stubygning og låve. Den husville familie fikk lov til å bo på dette sted inntil de kunde få sig annet husrum. Da blev det for spøk sagt til far: ”Nå står du for tur til å jage dem ut.” ”Nei, det gjør jeg ikke,” sa han, ”jeg misunder dem ikke å bo i denne tarvelige stuen.”