Rutebilhistorie i Toten, Gjøvik, Snertingdal og Biri

A/L Gjøvik og Vardal Bilruter

GVBs E-15668  (Foto:T. H. Wiik, (c) Rutebilhistorisk Forening)Etter krigen var det svært mange små selskaper og enkeltmannsforetak både på Toten og i Gjøvik/Vardalområdet.  I 1950 blir det imidlertid vedtatt av Samferdselsnemda i Oppland at mange av disse mindre selskapene skal konsolideres og inngå i et og samme selskap; A/L Gjøvik og Vardal Bilruter. Rutebilselskapene som ble slått sammen drev blant annet trafikken på rutene Seval-Mustad-Gjøvik, Gjøvik-Dokka-Fagernes, Gjøvik-Dokka, Vardal Kirke-Tobru-Gjøvik, Tobru-Haug-Vardal-Gjøvik og Skumsjøen-Gjøvik. Det nye selskapet hadde bedre forutsetninger for å kunne gi bedre service til sine passasjerer og utvidet også noe av rutetilbudet, samt satte i gang helt nye ruter i området. Allerede i det nye selskapets første år ble det satt i gang en bybuss i Gjøvik som fikk stor suksess. Kravet kom snart om utvidelse av bybusstilbudet, i tillegg til ei ekstra kveldsrute. I tillegg til den vanlige rutebaserte personbefordringen drev selskapet også godstransport og turkjøring. I 1960-årene ble ideen om et enda større bilselskap i Gjøvik-Toten-Land distriktet tatt opp. Dette førte til at GVB ble oppløst 7. desember 1964 og en konstituerende generalforsamling i det som skulle bli Vestoppland Bilselskap ble holdt samme dag.

Vestoppland Bilselskap A/S

Buss-parken til Østre Toten Bilselskap 1964 (Fotograf: Berger, (c)Mjøsmuseet, R85/82/5)Kolburutens bilpark, ca. 1955 (Fotograf: ukjent, (c)Mjøsmuseet, R96/20/10)

Vestoppland Bilselskap A/S var en realitet 1. juli 1965, etter at A/L Gjøvik og Vardal Bilruter, A/L Vestre Toten og Land Bilruter, I/S Kolburutene og A/L Østre Toten Bilselskap var enige om en sammenslåning av selskapene, materiell og tjenester. Konsolideringen var motivert fra statlige hold, på grunn av den rasjonaliseringsgevinsten et slikt samarbeid ville føre til. Selskapet hadde sitt kjerneområde innenfor Gjøvik/Vardal/Toten/Land.

Billett fra strekningen Kapp-Lena med A/L Ø. Toten Bilselskap (Eier: Ulf Berntsen)10 år etter oppstart hadde selskapet 150 ansatte og en omsetning på 17,8 millioner kroner. Bilparken bestod samtidig av 113 vogner totalt, og selskapet var størst i Oppland på persontrafikk i rute, og særlig bybusskjøring. I tillegg hadde selskapet egen reisebyråvirksomhet, kafeteria, bensin og servicestasjoner og var også inne i eiendomsdrift. Samtidig fikk selskapet stadig mer turkjøring.

1. mai 1995 ble Vestoppland Bilselskap A/S overtatt av Swebus, og navnet ble endret til Mjøsbuss Gjøvik. Allerede i 1996/1997 ble selskapet solgt videre til Norgesbuss.

 A/S Snertingdal Auto

Buss fra Snertingdal Auto, 1947 (Fotograf: ukjent, (c) Mjøsmuseet, NWK.23737a)Spiren til A/S Snertingdal Auto ble sådd allerede i 1916, da Bernhard Berntzen gikk i bresjen for å få dannet et rutebilselskap. Sammen med Einar Heiberg og bestyrer Nilsen ved Snertingdal Handelslag fikk Berntzen solgt aksjer i rutebilselskapet og skaffet tilveie penger slik at foretaket kunne stiftes 22. august året etter. Det var for det meste bygdefolkene som stod bak oppkjøpet av aksjene, i tillegg til at kommunen kjøpte aksjene som ikke ble solgt til andre, med det forbehold om at kommunen skulle selge sin aksjedel uten verken fortjeneste eller tap.

Da selskapet var en realitet reiste Berntzen og Nilsen straks til Kristiania for å anskaffe Snertingdal Autos første bil, en Federal lastebil. Det gikk noen år før selskapet kunne investere i en skikkelig buss, men i 1925 ble klarsignalet gitt og en 14-seters International med fem dører ble innkjøpt. Det neste investeringsobjektet kom i 1926 da selskapet anskaffet en B.M.C. Dette var en kombinert bil for både vare- og persontrafikk.

I 1926 ble også ruten mellom Gjøvik og Finni i Torpa forlenget fram til Fagerlund. Rutebilen skulle gå fra Fagerlund kl 07.00 om morgenen, og returnere fra Gjøvik 17.50 om ettermiddagen. Dette året besluttes det også å kjøre strekningen med to personbiler to dager i uken, i tillegg til den andre trafikken i selskapet. På 1920-tallet var prisen for én passasjer fra Gjøvik til Finni kr 6,50, med tillegg på 10 øre pr km hvis man skulle nord for Finni. Imidlertid var den vanlige taksten 15 øre pr km dersom man bare var med deler av strekningen.

Rutetabell Lillehammer - Gjøvik 1928. (Fylkesarkivet i Oppland, Ark/9, Biri Bilselskap)I 1936 transportert firmaet hele 29.000 personer og 6262 tonn gods, mens man i selskapet hadde 10 vogner og sju ansatte mot 16 biler og 15 sjåfører i 1951. På dette tidspunktet omfattet bedriften oppgaver som person- og godsbefordring, drosjetrafikk, skoleruter; til Snertingdal, Dokka og Gjøvik, postbefordring, egne arbeidsruter til Gjøvik, og snøbrøyting på riksveien og de viktigste bygdeveiene. Selskapet hadde i lengre tid også meletransport til Snertingdal Ysteri, Dokka Meieri og Gjøvik Meieri.

Selskapet fortsatte å vokse fram mot 1975 hvor omsetningen var på 1,8 millioner kroner. Som med en rekke andre rutebilselskap har trafikkgrunnlaget blitt mindre fram mot nyere tid, og i 1992 stod selskapet med ti busser og to lastebiler, og befordret 165 000 personer, med 12 faste og to ekstra sjåfører. I 2000 hadde selskapet en rutekjøring på 377 000 km i Snertingdal, i tillegg til turkjøring på om lag 65 000 km.

Biri Bilselskap A/S

Biri Bilselskap var bygdas første bedrift, med unntak av det tidligere Biri Glassverk som for lengst var forsvunnet da Biri Bilselskap ble startet.
Biri Bilselskap AS hadde sin spede begynnelse med Hans Kind og Oluf Bondliens rute mellom Gjøvik og Lillehammer i 1919. Ruten ble kjørt med en fem-seters buick, og passasjerene betalte 30 øre pr km. På denne tiden var rutebiltransporten en dyr måte å reise på, og hele strekningen mellom Vingnes til Gjøvik kostet kr 14,25. På begynnelsen av 1920-tallet gikk ruten kun når føreforholdene tillot det, og i 1920 startet ruten å gå 19. april og holdt på fram til 27. oktober. Det var først fra 1925 at rutetrafikken mellom Gjøvik og Lillehammer gikk hele året.

Bilselskapet hadde stor konkurranse fra trafikken på Mjøsa, og særlig “Skibladners” hurtigrute i sommermånedene var en stor konkurrent. Rutebilenes fordel var at rutetidene var bedre tilpasset passasjerene, samt at bussene enklere kunne stoppe der hvor folk skulle av eller på. I tillegg var det enklere å kombinere en videre reise med tog, enten nordover fra Lillehammer, eller sørover fra Gjøvik, med rutebilen i forhold til båttrafikken.

Helgekjøring fra Jørstadmoen. (Fylkesarkivet i Oppland, Ark/9, Biri BIlselskap)De første krigsårene hadde Biri Bilselskap en del kjøring for tyskerne, mellom Jørstadmoen og Lillehammer. Rutebilene fra Biri Bilselskap måtte få påmonterte knottgeneratorer på grunn av bensinmangelen, slik som de fleste andre bilselskap i denne perioden. Likevel var ytelsen av den beste knott-generatoren bare halvparten av kapasiteten til en bensindrevet motor.  Dette, i tillegg til mangel på busser og reservedeler første til at mange faste ruter ble innstilt under krigen, og de få rutebilene som gikk var ofte fylt til randen av personer og varer.  I tillegg var det mangel på mynter under krigen, så sjåførene ved Biri Bilselskap fikk tillatelse til å oppfordre folk til å ha nøyaktig beløp når de skulle på bussen, og hvis folk ikke hadde det så trengte ikke sjåførene å gi igjen mynter under 50 øre.

Etterkrigsårene var en periode med vekst, selv om krigsårene hadde tatt hardt på selskapet og bussmateriellet. I årene etter krigen var det myndighetene som bestemte hvilke selskaper som fikk lov til å anskaffe nytt materiell, i forhold til hvor det var størst behov. Da Biri Bilselskap påpekte at trafikken hadde økt med 160 % fra 1939 – 1946 fikk selskapet tillatelse til å kjøpe nye rutebusser. Etter dette ble bussparken til stadighet utvidet.  I 1948 fikk selskapet eget verksted og i 1949 ble hele 116 286 personer transportert med kjøretøyer fra Biri Bilselskap, i tillegg til 10 126 tonn gods.  I 1950 hadde selskapet 8 busser á 38 seter, og i 1954 fikk selskapet sin første turbuss, med flystoler og overlysvinduer.

Den første E-6251 var i drift fra 1939 til 1959. Da denne ble utrangert, ble nummeret flyttet over på en ny buss. Det er denne 1959 modellen som her er avbildet. (Fotograf: T. H. Wiik, (c) Rutebilhistorisk Forening)Veksten i selskapet fortsatte og i 1975 var det 40 ansatte, en omsetning på 4,3 millioner og selskapet hadde hele 34 kjøretøyer i sin motorpark. Biri Bilselskap konsentrerte seg i hovedsak om å dekke lokalsamfunnets mangesidige transportbehov, særlig personbefordringen mellom Gjøvik og Lillehammer, men også noe godstransport på strekningen. Tidlig på 1980-tallet begynte forhandlingene mellom Biri Bilselskap og Lillehammer - Ringsaker Bilruter om den videre driften av Biriselskapets rutetrafikk. Først i 1985 kom partene til enighet og Biri Bilselskaps konsesjeonpliktige drift ble solgt til Lillehammer – Ringsaker Bilruter. Biri Bilselskap fortsatte med turbussvirksomhet og utleie av lokaliteter til andre selskap. Restene av Biri Bilselskap ble i 2004, etter et salg i 2001, fusjonert inn i Hamar Turbiler, som igjen ble oppkjøpt av Tide Reiser AS i 2007

 Her finner du kilder og litteratur brukt i denne artikkelen.